Nordheim

fred ut

2011-03-26T09:14:00.003+01:00

Laber stemning. Fremdeles. Men det er vår. Og det er mulig det går mot slutten. Lysere tider. Bedre tider. Hvem vet?
Med tanke på bloggen min, altså. Som dere sikkert har lagt merke til.

Det kommer neppe til å endre seg med det første.

Derimot har jeg en ny blogg. En ren musikkblogg. Du finner den her. Hvis du er interessert, altså.

Takk for oppmerksomheten.

Ser fremover

2011-01-15T15:48:00.003+01:00

Nytt år og nye muligheter. Vet ikke helt hva slags muligheter, men jeg håper på muligheten til å få nye erfaringer og ny kunnskap. Kanskje treffe nye folk, til og med. Få oversikt. Over hva jeg har og hva jeg har lyst til. Se fremover. Gjøre tilværelsen levelig. Men ikke mer enn det. Ikke ennå, ikke her.
Jeg er nemlig litt usikker på om jeg har lyst til å ha følelsen av å være fornøyd. Å være tilfreds er sikkert en god ting, men jeg er ikke helt klar for det ennå..

Utilfredshet er min billett vekk herfra. I tillegg til utferdstrang, selvfølgelig. Sett i retrospekt er et halvt år ikke lang tid å skaffe mange og nye erfaringer på, men når jeg ser fremover i tid, virker det mer enn nok. Men nå syter jeg igjen, og det er ikke bra. Jeg skal orøve å se de positive sidene ved oppholdet mitt her nede.

Nyttår feira jeg på fjellet sammen med åtte fantastiske mennesker: Andreas og Silje, Synne, Mio og Trygve, og Tara, Stian og Mariken. Vi spiste helstekt and og det var deilig. Resten av hytteturen står beskrevet i hytteboka. Se etter sjæl ;-)

Jeg har tre nyttårsforsetter. Ett for det neste tiåret, som jeg ikke skal legge ut om her, og to for det neste året. Jeg skal lære fransk og jeg skal være flink til å trene. Faktisk har jeg allerede begynt med begge deler. En av de positive sidene med hverdagen her nede, er at jeg kan bruke fritiden og helgene til å lese og lære de tinga jeg vil. Det setter riktignok krav til disiplin - og går på bekostning av det sosiale - men siden jeg ennå har en students mentalitet, skal nok det gå i orden.

Advent

2010-12-13T17:55:00.006+01:00

Dette skal jo ikke være en syteblogg. Derfor skal ikke dette innlegget handle om hvor kjipt det er her akkurat nå.

I dag veksla jeg et par ord med sjefen - blant annet for å avklare hvordan arbeidskontrakten ser ut - og ting ser ikke så aller værst ut, tross alt. Jeg får et halvt års kontrakt i første omgang. Da kan jeg jo se frem til både sommern og en bedre jobb etterhvert. Et halvt år burde være overkommelig.

Ikke for det. De siste ukene har jeg jo gjort en del ting som faktisk kan relateres til fiolinbygging. Som å skjøre f-hull, tilpasse bassbjelke, sette inn hals og pusse/sikle lokk og bunn. Jeg frykter riktignok at det ikke kommer til å bli mye av det fremover.. Her blir det meste gjort med maskin - en uke for å bygge en fiolin er etter sigende tre dager for mye.

Nuvel. Mens jeg øver så ulvane grin (på min røde fiolin), kan jo dere lade opp til julaften med denne juleplata fra For Folk's Sake:

Fortsatt god advent!

Etter tre fete år kommer tre magre år

2010-12-11T18:56:00.008+01:00

Jeg skriver husholdningsbudsjett. Lørdag kveld. Det ser ikke ut til å gå opp.

Egentlig skulle jeg vært ute på byen, drikki øl og festa. Men jeg trur ikke jeg skal ta meg råd til det i dag. Virkeligheten begynner å ta form. Jeg har skjøvet den foran meg i cirka tre år, men nå ser det ut til at den ikke lar seg bevege mer. Jeg har ennå ikke helt klart for meg hvordan den ser ut, men jeg vet den kommer til å gi meg et hardt slag i trynet dersom jeg ikke passer meg. Derfor planlegger jeg økonomi på lørdagskvelden.

Fremtiden er nær. Fremtiden er usikker. Jeg vet ikke hvor mye jeg vil tjene, jeg vet ikke hvor mye jeg må regne med å betale av utgifter i måneden. Budsjettet mitt har med de viktigste postene: boutgifter, mat og tilbakebetaling av lån. I tillegg kommer språkkurs, fiolinundervisning og trening. Ting som for meg også er svært viktige.

Jeg regner med at lønna ikke kommer til å overstige det jeg har hatt de åra jeg har vært student, altså cirka 8000 i måneden, netto. Ikke noe å rope hurra for og jeg har jo klart meg med den summen i tre år. Det er bare det at fra nå av blir utgiftsposten større. Jeg må nok belage meg på å spise nudler og suppe og drikke billig kaffe i alle fall et år eller to eller tre til.

Kjip jobb og dårlig lønn er en dårlig kombinasjon.

Our Broken Garden

Höfner

2010-12-05T11:59:00.000+01:00

Det er vel på sin plass å skrive litt om åssen det går her nede.

For å ta det første først: jeg har tre ukers praksis hos Höfner. Jeg bor i Erlangen. Fabrikken ligger seks til tyve minutters togtur unna der jeg bor, pluss tyve minutters gange. Det er litt stress når jeg må være på jobb senest klokka sju. Siden Die Bahn tydeligvis ikke har sett snø før, er det vanskelig å holde tidsskjemaet.

Jobben i seg selv er ikke helt som jeg hadde venta. Alt er mye mer automatisert og samlebåndaktig enn jeg hadde trodd. Selv "Master"-serien har bare en liten andel håndlagde deler. Det meste skjer på store maskiner og alt må gå fort (her skal det tjenes penger). Når man produserer tusenvis av instrumenter i året, er det selvfølgelig eneste måten å gjøre det på.

Jeg har litt vanskelig for å se for meg noen fremtid der.. På den annen side er det ikke sikkert at jeg ville hatt vondt av å jobbe her en stund. I det minste får jeg til en viss grad trent opp øynene og fingerferdigheter. Kollegene er hyggelige og i alle aldre, men etter et år vil jeg tru jeg har gått lei av både stedet og jobben.

Følg for all del med på alternativ julekalender!

.

Dirty Night Clowns

2010-11-09T23:17:00.007+01:00

Jeg poster nok en video. Jeg kunne posta vidoer hele tida, enkli. Det er så mange av dem! Noen skiller seg ut, sånn som denne av Chris Garneau. Men det blir uansett bare en slags unnskyldning i mangel av stoff til et skikkelig innlegg.

Om et par uker drar jeg tilbake til Tyskland. Har fått noen ukers praksis hos Höfner. Kan ikke love at jeg kommer hjem med Paul McCartney-basser til dere alle, men kanskje blir det jobb der på sikt..

God natt!

reisevei

2010-10-21T11:10:00.003+02:00

Nå er jeg tilbake igjen i Norge og snart på vei hjem. Da passer det jo ikke så bra med en sang som heter Goodbye.

På den annen side er det jo sånn at når man drar til et sted, drar man samtidig fra et annet sted. Det er faktisk helt vanlig.

Elephant Parade fra Israel/New York kan høres her.

Gratulerer til alle involverte

2010-10-16T11:16:00.004+02:00

De siste dagene har jeg shoppa (!) mer enn jeg har gjort det siste året til sammen. Berlin er et shoppingmekka. Ikke for det; München har ennå mer kompakte shoppingmuligheter. Hele gamlebyene er et eneste stort shoppingsenter. Men shoppingsentre ække no gøy. Berlin er gøy. Der ligger det små, mer eller mindre independentbutikker (beklager anglisismen, men noen ganger låter det mer riktig å bruke et engelsk låneord) på rekke og rad. Særlig i området rundt Hackesher Markt og i gatene oppover Kastanienallee i bydelen Prenzlauer Berg.

Jeg har vært på t-skjortejakt. Waahnsinn er en av de gøyeste bruktbutikkene i byen. Jeg kjøpte en t-skjorte der. Jeg skal tilbake dit i dag. Må bare vaske klær først..

Forresten; jeg er nå onkel til tre små kids. Den nyeste i rekka kom i går natt (?). En liten gutt. Fine greier. Skal se'n til uka. Det gleder jeg meg til.

2010-10-12T23:24:00.004+02:00

skulle ønske jeg hadde mer tid. Mer tid til å oppdage og høre på musikk.

Jeg har kjøpt ekstern harddisk i dag. 1 TERRABYTE lagringsplass. Jeg har allerede startet nedlastingen av internett. Når det er gjort kan jeg høre på all verdens musikk. Når jeg vil.

usikker

2010-10-11T22:54:00.007+02:00

Jeg slapper av på et hostel i München. Har gjort det ei stund. Er usikker på hva jeg skal gjøre. Burde tatt kvelden, men tenker på ting. Og da går det ikke så bra å få sove.

Jeg var på rundtur med guide i München på søndag. Fin by. Masse historie. Det viser seg at alt er falsk. Juks og fanteri. Bygd etter krigen. De later som.

Jeg har hatt en ukes prøvetid i en musikkbutikk i Kempten litt vest for München. Nesten i Alpene. Ikke så stort som München, men koselig. Og folka er bra. Butikken er også bra. Jeg kunne tenke meg å jobbe der et år. Solgt gitarer, trommesett, el.-pianoer og blokkfløyter. Og reparert og justert zihtere, gitarer og andre instrumenter. Det er bare at ett år i Kempten betyr ett år mindre tid å bli flinkere i fiolinbygging. Det gjør meg usikker på om det er verdt det.

Spørsmålet er om det kanskje er det beste alternativet. Selv om det er en omvei og det kommer til å ta lenger tid å nå målet. Jeg har en plan, nemlig. Jeg har hatt den lenge. Det kommer til å ta lang tid før den er fullbyrdet, og utsettelser har jeg liten tid til. Jeg må tenke på det.

Om ikke annet, har jeg klart å samle litt musikk til tankene:

Bedouin Soundclash & Coeur de Pirate

LEIF VOLLEBEKK (Part 2) - 1921 from Mitch Fillion (southernsouls.ca) on Vimeo.

skattejakt

2010-09-02T22:49:00.004+02:00

I vår, rett før eksamen, kræsja harddisken på mac-en min. Den bare slutta å funke. Alt av dokumenter, bilder og musikk gikk tapt. Ting jeg hadde laga, skrivi og samla opp de siste fire åra. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Plutselig hadde jeg tre-fire timer lengre dager. En forbannelse, men samtidig en befrielse. Mer tid å fylle, mindre å fylle den med. Eller mer? Mer fritid, mindre å kaste den bort på.

Jeg mista alle mine møysommelig oppsparte linker og internettsider. Jeg er ennå på leiting etter de fleste av dem. Noen er funnet. Noen er glemt. Jeg har funnet flere nye. Gjenoppdaget andre. Denne sida må være en av de beste; franske Blogotheque er en skattkiste. Det tar kanskje litt tid å lete seg igjennom hele arkivet, men det er mye gull å finne.

Slaraffenland - A Take Away Show - Part 1 from La Blogotheque on Vimeo.

fjell. vidde.

2010-08-31T18:06:00.008+02:00

Det er snø på fjellet. Regn på veien. Kaldt om kvelden. Sol på dagen. Pappa har konstatert at det er høst. Mamma er enig. Jeg er usikker. De siste ukene har det ikke vært mye sommer. Jeg sitter med følelsen av at det har vært altfor lite sommer. Selv om det har vært sol et par dager i uka siden starten av august. Kanskje sommern allerede er over. Kanskje den begynte mye tidligere og jeg gikk glipp av den.

Jeg var på tur med gutta i helga. Lars Gunnar og Andreas og jeg. Det var en fin helg. Kaldt, men fint. Vi gikk noen timer. Fant noen reinsdyrgevir. Vada barføtt over en stri, kald elv. Vi samla tørr ved til kaffebålet før regnskyene kom. Bada i den kalde elva og fikk igjen varmen med hjelp av brors whisky. Gutta diska opp med de lekreste retter. Jeg gjorde det jeg kunne best. Stekte egg til frokost, vaska opp og kjørte bil. Den bilen har jaggu holdt ut i tjue år.

<a href="http://sufjanstevens.bandcamp.com/album/all-delighted-people-ep">All Delighted People (Original Version) by Sufjan Stevens</a>

Limbo

2010-08-12T11:33:00.003+02:00

Som alltid går tiden fortere i retrospekt enn i prospekt. Et litt rart valg av ord, men det får gå. Man er jo klar over at det er sånn det er. De siste seks ukene har gått fortere enn det ser ut til at de neste seks kommer til å gjøre. De fleste er i gang med jobb eller studier igjen etter ferien - om de i det hele tatt har hatt noen - mens min ferie ser ut til å være endeløs. Ikke noe jeg ser frem til, egentlig.

Jeg har faktisk jobbet nesten hele ferien. Malt gården i rødt. Ingen fulltidsjobb, men langt bedre enn lediggang, for eksempel. Jeg er ferdig med studier og skole og har ikke noe konkret å gå til. En uvant følelse. En litt ubehagelig følelse. Hva skal jeg gjøre om jeg ikke får meg jobb? Det er flere ting jeg kunne tenkt meg å gjøre, men det vil uansett føles som et nederlag å ikke få meg en relevant jobb.

Jeg er spent på hvordan dette går..

17. mai

2010-05-18T20:17:00.006+02:00

Planen var å ha pølsefest på 17. mai. Det ble til at jeg tok meg en sykkeltur i stedet. Etter to uker med tunge skyer, kulde og småregne, var det nokså befriende å suse sjennom det Vogtlandske landskapet. 50 kilometer på to timer er riktignok ikke noe å skryte av -jeg har visst ikke akkurat blitt sprekere over vintern - men det er en ålreit start. Og hvis været blir like innbydende fremover blir det nok en del turer til.

Litt feiring ble det likevel; gratis kaffe og rosinboller på skolen.

Håper dere hadde en flott dag der hjemme : )

2010-05-12T19:11:00.007+02:00

Tre dager ut i svenneprøven. Tida går fryktelig fort og det er ikke lenge igjen til teoriprøva. seks timer med intensivt kunnskapsprøvestress, Jeg gleder meg ikke til det, akkurat, men det er vel normalt. Jeg har seks uker å lese meg opp på - og lære utenat - musikklære, instrumentkunnskap, akustikk, materialkunnskap, teknisk tegning (!) og samfunnsøkonomi. Blant annet. De fleste av dere som studerer har vel allerede gjort unna de fleste av eksamenene. Jeg har åtte timers arbeidsprøvedag den 10. juni og teoriprøve 23. juni. Forhåpentligvis får jeg brukt de neste dagene til å komme igang med lesinga. 3. juli er det hele over og jeg blir "løslatt". Frem til den datoen er det meste planlagt. Fra da av er alt usikkert.

I dag leste jeg noe pussig i internettavisen. Altså Db.no. Nemlig en artikkel om høvler. Dyre høvler. Veldig dyre. Min største høvel er produsert i India og er ikke verdt stålet den er lagd av engang. Langt mindre de fire hundre kronene jeg kjøpte den for, Tyskerne ville kalt den krumm og windschief. Høvlene i artikkelen koster opp mot 60 000,- og er vel strengt tatt litt i overkant av hva en vanlig håndverker trenger, men de ville virkelig gjort livet lettere. Jeg mener; hadde jeg vunnet denne ukens Lottogevinst (som er på knappe 8 millioner euro), skulle jeg kanskje tatt meg råd til å bestille en slik. Til nå har jeg vært overbevist om at Lie-Nielsen var toppen av kransekaka innen verktøy. Nå har jeg en ny favoritt;

Ekskursjonsbonanza

2010-05-02T21:09:00.010+02:00

Denne uka har vært tidenes ekskursjonsuke. Siste teoriblokk er over og det er bare ei uke til jeg begynner på svennestykket og syv uker til den teoriprøva.

Siden vi var ferdige med pensumet allerede forrige uke, har vi hatt tid til å gjøre andre ting også -se film, ta tidligere Feierabend dvs. ta kvelden. og som sagt dra på ekskursjon.

Mandag: Tur til Warwick-fabrikken i Markneukirchen.

Warwick lager el-basser og spilles av noen av de mest prominente metal-folka i bransjen, i tillegg til diverse dansebandfolk og Bootsy Collins. Warwick omsetter for tjuesju millioner euro i året og har ifølge Wikipedia et overskudd på 700 000,- euro. De stakkars folka som jobber der har ti timers arbeidsdag og en timelønn på cirka tretti kroner. Sjefens behandling av de ansatte er mildt sagt omstritt.

Vel; Fabrikken har tre digre lagerhaller fulle av eksotisk treverk - ovangkol, mahogni, zebrano, ibenholt, palisander. treverk med mønster etter soppangrep, med flammer og striper og prikker og flekker. Treverk i brunt, hvitt, svart, rødt og lilla. Farger man ikke skulle tru at noe naturlig materiale kunne ha. Treverk med unaturlige navn som slangetre, cocobolo, amarant og chacklekuk.

En hel regnskog..

Fredag: Tur til Institutt for Musikkinstrumentbygging i Zwota.

Gutta på dette bortgjemte instituttet driver akustisk måling av musikkinstrumenter. Til det bruker de datamaskiner og romfartsteknologi. Noen ganger henter de inn noen av verdens mest berømte fiolinister for å få en subjektiv klangvurdering av gitarene, fiolinene, klarinettene og trompetene som blir sendt inn til forskjellige konkurranser. Godt gehør og erfaring er fremdeles viktig, men datamaskiner og nøyaktige målinger er med full fart på vei inn i instrumentmakerverdenen også.

Lørdag: spontanreise til Karlsbad i Tsjekkia.

Fredag var det heksebålbrenning og feiring av Valborgsnatta. Vi (Maria, Friedemann og jeg) bestemte oss for å ta en tur til Karsbad (Karlovy Vary). Og for en by!! Karlsbad er en av de mest berømte kurbyene i verden og ligger idyllisk til i Egerdalen mellom elva Eger og skauen. Man ser at denne byen har penger. Annenhver butikk i gamlebyen er en juveler eller et dyrt hotell (for eksempel Grand hotell Pupp) og alt er bygd i rokokko og jugendstil. Overalt er det vannkraner med kildevann. Folk går og tapper på flasker og en slags mugger med tut som sikkert er beregna på turister og vannet holder alt fra tretti til søtti grader og er saltere enn mineralvann.

Vi havna attpåtil midt oppi en matfestival og spiste oss mette for hundre og tjue tsjekkere. Lett.

Søndag: Tur til GEWA i Adorf.

Planen var å kjøpe meg verktøy til en billig penge, men det viste seg at det var en messe vi var på. Interessant likevel. Gewa er et av de største musikkinstrumentfirmaene/-forhandlerne i Europa og har to enorme lokaler bare tjue minutters kjøring fra Klingenthal. Katalogen dems er tykk som en telefonkatalog og de fører alt som har med musikkinstrumenter å gjøre:

- Fører De denne?
- ja, det er klart vi gjør!
- Og denne?
- Ja visst, min herre!
- Men jeg skulle gjerne hatt en sånn også..
- Intet problem, sir! Vi gir Dem denne på kjøpet!

Når de i tillegg gir femti prosent elevrabatt er det ingen grunn til ikke å kjøpe nyttige ting der. Så lenge man har penger..

Neste uke må jeg forsvare oppgaven min om fiolinbunnens tykkelser og dens innvirkning på klangen. Jeg håper å stå..

fingermat

2010-04-15T16:40:00.005+02:00

Min bedre hjernehalvdel sier at det nå er på høy tid å slutte å bite negler. Jeg har gjort det i alle år og har vanskelig for å la være. Ikke engang nå jeg tenker på at snart må slutte med det. Den tanken ligger i bakhodet hele tiden, og bakhodet er enig med min bedre hjernehalvdel - det liker nemlig bedre å bli klødd av fingre med negler enn fingre uten..

Nå skal jeg straks innta et middelmådig italiensk måltid og se neste episode av The Pacific, før jeg begynner på neste setning i praksisoppgaven min.

scratch my back

2010-04-09T21:42:00.005+02:00

Det er snart helg og hverdagen begynner allerede i morra. Det er på tide å sette igang med oppgaveskriving etter en kort, men fin påskeferie. Mye av ferien har gått med til reising og tidsfordriv, men noe har jeg jo fått ut av ferien ogs; jeg har spist påskelam, vært på familietur i skauen og grilla pinnebrød, slappa av, vært på kino og klipt håret. Sistnevnte ble ganske kort -kanskje kortere enn ferien, men jeg tru jeg har rukket å samle energi nok til siste runde i skoleåret. Første etappe på siste runde er altså oppgaveskriving. Randi mener jeg klarer ti sider på et par dager, noe jeg håper stemmer. Jeg er likevel litt skeptisk.

Onsdag kjørte jeg med annenhver Timeekspressen til Oslo. Der traff jeg Løwe og Silje. Og senere Tara, Kaja og Mariken. Det var koselig. Vi gikk på kino sammen alle sammen og så en nokså middelmådig Moland-film. En ganske snill mann er herved ikke å anbefale. Den er faktisk ganske lite morsom. Tara, jeg og Andreas gikk på Aku Aku etterpå, men jeg kan ikke huske om vi snakket mer om den saken.

Jeg fløy til Berlin i går, var trøtt mesteparten av dagen, men det var varmt og man kunne gå i t-skjorte og brette opp buksa så varmt det var. Jeg burde satt meg ved elva i solnedgangen og tatt meg en øl, men gikk på instrumentmuseet i stedet. Guiden -der Führer - viste oss rundt og spilte litt på stumfilmkinoorgelet de har der. Morsomt.

Jeg kjøpte forresten den nye skiva til Peter Gabriel. Scratch my back. En samling coverlåter. Og for en samling! Jeg trur du kan høre skiva her.
Greia er at mester Gabriel covrer hans favorittartisters låter. Også covrer de hans -med andre ord skal Lou Reed, Radiohead, Bon Iver, David Bowie og Arcade Fire (for å nevne noen) gjøre sine versjoner av Peter Gabriels låter. Jeg liker konseptet; klør du meg på ryggen, så klør jeg deg på ryggen :-)

I dag har det vært litt kaldere. Men nok om været. Jeg trur likevel det er på tide å sette igang sykkelsesongen.
Forøvrig ser det ut til at fair trade-politikken har nådd musikken. Jeg er usikker på om min blogg fortjener noe MM-merke, men Music Matters mener de tar et steg i riktig retning når de driver samvittighetsbasert musikkfolkeopplysning. Les the guardians musikkblogg om fenomenet eller se film:

Music Matters - Nick Cave (23-3-10) from Music Matters on Vimeo.

God helg!

God påske!

2010-03-31T20:33:00.000+02:00

Jeg pleier nesten alltid å anbefale musikk i innleggene mine. Denne gangen skal jeg gi et filmtips i tillegg. Mer om det senere.

I helga har jeg reist masse rundt i Tyskland. Først til Frankfurt for å gå på musikkmessa (fem timers kjøring) og deretter til Hamburg for å treffe venner jeg studerte med i Berlin, som jeg dro til på søndag for å komme meg tilbake til Klingenthal.

Frankfurt var mer eller mindre meningsløst. Like støyete som alltid og færre fiolinmakere enn i fjor. Jeg tenkte å prøve å få meg en jobb hos en av dem, men det kunne jeg visst bare glemme. Ingen som ansetter nybegynnere.. Jeg traff Jaran og noen andre folk fra konsen, da, og Alexander Vestrum. Det var jo hyggelig.

Hamburg var også ålreit. Der har jeg faktisk ikke vært før, så det var på tide å avlegge den byen et besøk. Riktignok fikk jeg ikke se så mye av den -bortsett fra noen S-Bahnstasjoner, Reeperbahn (selvfølgelig), kaianleggene med diverse skipsverft og en pop life-utstilling i Kunsthalle.

Generelt en gøy helg, altså. Dyr, men gøy. Deutsche Bahn ligger nemlig hakket over NSB i pris, selv om jeg har investert i 50%-rabattkort. Forskjell i pris til tross, er det ingenting som skiller på kvalitet. DB leverer nemlig heller ikke varene -i likhet med NSB. På veien til Hamburg måtte jeg sitte på gulvet utenfor kupeen i nesten to timer ekstra på grunn av uvær (!) på vestfronten. Fra Berlin var toget ikke mer forsinka enn at jeg rakk å kjøpe billett før avgang, selv om jeg strengt tatt var to minutter for sent ute.. Ikke så galt at det ikke er godt for noe, altså ;-)

Nok om helga. Nå er det påske. Ferie fra i dag, til og med. helt til neste uke. Jeg skal prøve å skrive åtte sider (på tysk) om fiolinbunnen og dens klanglige betydning..

Til filmen, altså. Jeg ser mye film. Gjerne litt rare. Forrige uke så jeg starten av Adam, en film om en sjenert fyr med asperger. Jeg fikk bare se halvparten av den før Firefox klikka og streamen kutta.. Filmen begynte å bli litt klein akkurat da, så det gjorde ikke så mye, men jeg trur jeg skal gi den en sjangse til. Den virka lovende.

I dag så jeg Away we go. En kanskje enda rarere og definitivt morsommere film om et par som skal ha barn og som reiser rundt på leiting etter deres fremtidige hjem. En av de derre annerledes roadmoviene som markedet flommer over av. Like fullt verdt en kikk. Alexi Murdoch har skrivi noe av musikken:
Laura Marling har gitt ut en ny plate. I Speak Because I Can. Jeg syns den er kjempebra.

Pulse Films har laga dokumentar om Mumford & Sons. Jeg vil på konsert med disse folka. NÅ!!!
Se Gentlemen of the Road Part I og Part II.

Selvangivelse

2010-03-20T15:48:00.003+01:00

I dag har jeg gjort dette (poengangivelse i parentes):

Ryddet rommet mitt (+1)

Tørket støv (+1)
Støvsugd (+1)
Sølt vin på gulvteppet (-2)
Vasket gulvet (+1)
Tatt oppvasken (+1)
Kasta to hullete bukser, en skulderveske og en ryggsekk (+3)
Knekt en gitarhals (-10)
Hørt det nye albumet til Susanne Sundfør (+2)

Dette gir et resultat på (-2).

Ikke noe å rope hurra for, altså.

Kvinnenes dag

2010-03-08T19:32:00.011+01:00

Først og fremst er dette kvinnens dag. Så; gratulerer!

Jeg syns forresten Kathryn Bigelows "The Hurt Locker" fortjente de tre ekstra Oscar-prisene i går. Fremfor forhåndsfavoritten "Avatar", altså. Spesialtrent, grønnkledd bombemannskap-realisme (med et ørlite skarpskytterbakholdsangrepdrama i ørkenen med Ralph Fiennes i en gjesterolle) slår de overdimensjonerte, ville ursmurfene langt ned i støvlene.

2010-02-28T21:27:00.008+01:00

Helga er straks over og det betyr at første uka etter ferien har gått altfor fort. Jeg er snart ferdig med to fioliner, men har mista ledelsen jeg hadde på de to jentene i klassen. Nå gjenstår det egentlig bare å justere lydpinnen for å optimalisere klangen i fiolina og litt retusjering av lakken for ditto optisk inntrykk. Den ene i halv størrelse blir nok liggende i kassa i noen år (om ingen tilfeldigvis vet om noen som er hypp på en liten fiolin til en billig penge?), mens den andre i tre kvart størrelse nesten er så stor at jeg kan begynne å øve litt felespill.

Jeg har flere prosjekter på gang. Er ennå ikke ferdig med den andre el-gitaren eller fiolina jeg bygger hjemme på verkstedet - og jeg har nettopp påbegynt en archtop-gitar. Har begynt å forme lokket, men regner med det kan ta en god del tid før jeg kan vise frem noe som er verdt å se. For ikke å si høre.

Helga har egentlig vært viet prosjektarbeid. Eller snarere tanken på prosjektarbeid. Planen var å skrive et prosjekt om hvalfangst og et om hardingfele. Det endte opp med at jeg valgte å utsette hardingfeleprosjektet. Så bestemte jeg meg for å utsette hvalfangstprosjektet også. Med den unnskyldningen at det ifølge planen er innlevering først om to uker. Jeg er nokså skråsikker på at det står feil på planen. Altså har dagen i dag vært temmelig uproduktiv. Da er det jo på sin plass å unne seg litt chilisjokolade og et glass vin sånn utpå kveldinga.

Marie akker seg over sin brors dekatente studietilværelse. Jeg mener at det ække akkurat sånn at det er så mye annet å gjøre.

Vel, jeg har lykkes med ett prosjekt. Nemlig et jeg har hatt gående siden jul, omtrent. Min medkollektivboer Friedemann har et opprydningsproblem, men nå har han endelig sett seg lei av all oppvasken jeg har latt stå på benken i flere dager av gangen. Jeg vasker normalt opp annenhver dag (med språkteigen eller Verdt å vite på iPod-en går det faktisk veldig lett), men de siste ukene har jeg altså latt det være -jeg ville la ham få smake sin egen medisin. Fra nå av håper jeg han rydder litt bedre opp etter seg på kjøkkenet -så skal jeg gjøre det samme.

Musikk fra venner: Phone Joan.

PS: det heter "i dag", "i går", "i kveld", "i morra" og "i grunn", men "ifølge", "imot" og "imens". Det er utrolig irriterende å se at folk skriver dette feil gang på gang. Dere som leser dette har herved lov til å skjenne på folk som ikke behersker disse nokså enkle skrivereglene.

2010-02-17T23:37:00.003+01:00

Andreas sier han venter på nytt innlegg. Det kan han si, lissom...

Jeg sitter i loungenpå hostelet mitt. Har akkurat inntatt en heller tam bagel og en afri-cola. Veksler mellom å kaste blikk mot de seks pent kledde, feststemte jentene på den andre siden av lokalet og opp på den ti år lagrede singelmalten som står bak baren. Britiske jenter, irsk Laphroaig. Jeg er tilbake i Det hellige romerske rike av den tyske Nasjon. Høyttalerne pumper ut latinopop, personalet roper på spansk og det er ingenting som er hellig lenger. Berlin feirer.

Bjørgen klarer seg visst godt i Canada, men jeg trur ærlig talt gutta i Berlin får en gullbjørn før gutta i Vancouver kan skryte av samme prestasjon. Det er ennå noen dager igjen av filmfesten og jeg har ikke tenkt å holde pusten mens jeg venter på olympisk gull.

I stedet skal jeg prøve å få tak i billetter til tre filmer jeg har lyst til å se; Youth in Revolt med Michael Cera og de to franske filmene L'arbre et la forêt og L'autre Dumas med Gerard Depardieu. De er alle riktignok utsolgt, men med litt flaks er det noen som ikke kan og må selge billettene sine eller de selger ekstrabilletter på kinoen en halv time før filmstart. Om det ikke skulle klaffe, kan jeg alltids fordrive tida på teknisk museum eller en kafé eller noe. Sist gang brukte jeg fem timer på tekninsk museum og det er fremdeles et par-tre skipsmodeller jeg ikke fikk studert sist.. Instrumentmuseet er dessuten gratis for studenter etter klokka seks på torsdag, så jeg trur jeg skal overleve en dag i denne byen.

Forøvrig har jeg til gode å besøke Brücke.museet.

Nå er loungen inntatt av mennesker som overdøver musikken. De seks jentene er gått, whiskeyen ser ut til å å være dyrere enn forventa. Typisk. Jeg tar kvelden.

Winterwunderland

2009-12-19T14:21:00.004+01:00

Veggen ved vinduet er grønnprikkete og lukter muggent. Utgangsdøren fryser til fra innsiden. Sentralvarmeanlegget er kaputt og jeg fyrer for fullt med min tusen watts oljeradiator. Ullsokkene isolerer kulden som krøp inn i beinmargen på føttene mine allerede i slutten av oktober. Det er mer behagelig å sitte barbeint. Rommet mitt er like rotete som sist gang jeg egentlig hadde tenkt å rydde og vaske. Det er allerede fjerde adventshelg og jeg har bare kjøpt en julegave. Hvis ikke jeg klarer å være effektiv i Praha på lille julaften, kan julaften fort vise seg å bli en hektisk dag. Mer enn vanlig, mener jeg..

Laura Marling har laget vintermusikk:
Goodbye England
Made by Maid

2009-12-06T13:34:00.005+01:00

Jeg kan bare forklare mitt bloggfravær med at jeg har vært opptatt med skolerelaterte ting. Fra morgen til kveld, så å si. Mer eller mindre. De siste ukene har stort sett gått med til å lakkere to fioliner og lage halser/snekker til to andre. Jeg legger ved noen bilder så dere kan se hvordan det hele artet seg.

Halsen limes på med gripbrett.

Fiolinen er grunnet, beiset og klar for fem lag grunnlakk.

Cirka åtte lag farvelakk pensles på, før fiolinen er klar for omtrent åtte til ti lag dekklakk. Lakken er laget av forskjellige typer harpiks løst i alkohol.

På diskantsiden står en cirka 6 mm tykk, rund lydpinne. Den lages som følger:

Lydpinneinnsettingsverktøy:

Lydpinneinnsetting:

Lakken slipes med olje og sandpapir:

Resultatet etter andre polering:

Klar til å lime på gripbrett og gjøre fiolinen spilleklar:

Bill Frisell ~ Gimme A Holler

2009-11-05T20:48:00.001+01:00

Jeg glemte å poste musikk. Denne låta er min favoritt. Alltid.

2009-11-05T15:55:00.008+01:00

Jeg begynner å nærme meg bunnen av Maris liste over oppdaterte blogger, så jeg tenkte det var på tide med et nytt innlegg. Dere andre er jo så flinke til å skrive, at jeg nesten skjemmes over min egen manglende skriveglede.

Det er regn og vått og kaldt og enda mer høst enn sist gang jeg skrev at det er høst. Jeg har innviet den nye støpejernstekanna mi med grønn te fra Kina eller no (den som fulgte med kanna - var ikke så veldig god, enkli) og håper å gå fra å drikke masse kaffe til heller å drikke masse te. Så lenge det er varmt er det egentlig ett fett. Men jeg innbiller meg at te er sunnere enn kaffe.

Jeg er nå nettopp kommet hjem fra Markneukirchen. Markneukirchen er Vogtlands fiolinmakersenter. Følgelig fins der en god klangtreforhandler. En riktig så hyggelig fyr med stor bart, blank skalle og lite, men langt hår. Jeg har handlet hos han før og lageret hans ser ut som en blanding av roteloft og isenkramforretning og det er like gøy å gå inn på lageret hans hver gang. Treverk overalt. Gran fra Vogtland, alpegran, flammelønn fra Balkan, Eple- og pæretre fra en eller annens hage, et og annet parktre med fint mønster, Mahogni (det finnes to typer), bubinga og wengé fra sydlige strøk, og ekte Rio palisander. Sistnevnte har en kvadratmeterpris som kan sammenlignes med boligprisene et eller annet sted i Oslo. Dyrere enn jeg tør å tenke på, altså, og heldigvis ikke lagt ut for salg hos klangtreforhandlern i Markneukirchen. Han hadde kun fått i oppdrag å sage ut to finerer av det to centimeter tykke trestykket; nok til to gitarer for en svært heldig kunde.

Men selv om rio palisander frister, fant jeg det jeg skulle ha. Et lokk og to sarger til mitt nye gitarprosjekt: en archtop-gitar. Jeg mangler hals og gripbrett og noen andre småting, men det tar jeg etterhvert. Nå skal jeg bare lage ferdig fiolinen jeg har begynt på (en Stradvari-modell med noen få modifikasjoner) og lakkere ferdig min andre baritone-gitar, så kan jeg sette i gang. Det blir hektisk, men denne gangen har jeg ikke annet valg enn å rekke det før jeg flytter fra Klingenthal i juli neste år.

Coeur de Pirate

2009-09-23T22:31:00.004+02:00

Jeg har fått en halv ukes utsettelse på foredraget. Det er gledelig. Da kan jeg bruke tiden på gitarlakk og annet gøy. Første lag grunning er sprayet på - resultatet ser ut til å bli middelmådig, men jeg trur det løser seg ved å slipe det glatt og legge på ett lag til. I morgen er det tørka, og jeg kan slipe det glatt med vann og fint papir. Så skal første lag ordentlig nitrolakk på.

Til helga er det åpen skole i Klingenthal - dere er alle hjertelig velkommen : ) Jeg foreslår denne ruten: Gardermoen-Praha- via Sokolov og Kraslitze- Klingenthal. Eller alternativt Berlin-Leipzig-Zwickau-Klingenthal. Det blir kaker og salat. Vær tidlig ute!

For to uker siden omtrent snubla jeg over den kanadiske sangerinnen/låtskriversken Béatrice Martin. Hun spiller popmusikk under navnet Coeur de Pirate. Jeg får ikke med meg hva hun synger om (har ennå ikke begynt på det franskkurset), men jeg liker det, likevel. Dette er en hit:

Coeur de Pirate || Comme des enfants from Dare To Care Records on Vimeo.

ønskeliste

2009-09-20T21:29:00.001+02:00

Siste bursdagsselskapsgjest lunta ut døra i halv seks-tida i dag morges og jeg er ennå litt trøtt etter få timer søvn. Alle spor etter festen er rydda bort og kun en tom ølkasse står igjen som vitne på en vellykket feiring. Jeg baka focaccia med løk, oliven og tomat for første gang og brownies for siste gang. Førstnevnte ble tatt godt i mot av gjester som helst foretrekker tørre og søte kaker. En suksess. Sistnevnte ble nok et sorgens kapittel i min korte kokebok. Om man kan si det på den måten. De snilleste av gjestene hadde til og med med seg hjemmebakt kake.

I dag er jeg nødt til å gjøre en hel del ting. For det første må jeg begynne på foredraget mitt om vogtlandsk fiolinbygging. Jeg har fire bøker liggende på til sammen ti centimeters tykkelse. Foredraget er på ubestemt lengde, men bør helst vare opp mot tre kvarter. Det er cirka 35 minutter lenger enn jeg til nå noensinne har foredratt. Planen er å prøve å blende mitt publikum med bilder i fine farger.

For det andre må jeg slipe gitarene mine med finere papir enn P180 og spraye på et lag grunning. Før jeg gjør det skal jeg lese 22 sider med lakkeringstips og -triks jeg har funnet på et internettforum. Også må jeg huske å vanne gitarhalsene og tette igjen noen hull.

Sist, men ikke minst skal jeg prøve å få tid til å forberede meg på to av de (foreløpig) tre planlagte prøvene vi har til uka. Det er sjelden jeg klarer å starte så tidlig som tre dager før, men så sant jeg ikke sovner i løpet av dagen -etter kun fem timer søvn føler jeg meg overraskende våken- burde jeg rekke å i alle fall lese igjennom stoffet en gang. Kanskje til og med markere viktige ting med gul markeringspenn.

Det er ennå igjen en god del av dagen. Jeg er foreløpig ved godt mot og er innstilt på å bruke dagen fornuftig. Jeg har skulka treninga i dag -strengt tatt burde jeg tatt en siste sykkeltur før vintern setter inn- og alt ligger til rette for at dette skal gå bra.

Nå til det viktigste: ønskelisten. Jeg har jo bursdag og da er det vanlig at bursdagsbarnet kan få lov til å ønske seg en ting. Siden jeg er blitt så gammal, tillater jeg meg å ønske meg to ting. Den første er en bokserie. I et par år nå har jeg lest bøkene om Kaptein James Aubrey og legen Steven Maturin. En genial serie av Patrick O'Brien. Serien er gitt ut i stort format. Innbundet og flott. Upraktisk å ta med på tog og fly, men likevel kommer den høyt opp på ønskelista mi. Ikke la dere skremme av prisen. Det er verdt hver krone!

Det andre ønsket er en kokebok. "Lobscouse and Spotted Dog" - det gastronomiske følget til bokmesterverket, komplett med oppskrifter og forklaringer.

Høst

2009-09-07T14:11:00.012+02:00

Det er høst og altfor kaldt til å sitte i sommerhus (beklager -jeg falt for fristelsen..). Stasinabofrua har riktignok et lite håp om at det skal bli varmt igjen, men jeg har mine tvil. Hagepaviljongen står der i alle fall ennå. Nokså malplassert, egentlig, og blir neppe tatt inn før det første snøfallet om et par tre ukers tid. De siste tomatene er høsta inn og det neste nå er vel potetopptaging. I alle fall gikk jeg og dagdrømte nostalgisk om potetferie for ikke så lenge siden. Men ingen fare (for meg selv -potetopptaking er en kald affære), jeg har ikke mulighet til å ta fri før om fire uker. Innen den tid bør den siste pimpernell være pakket og settepotetene ligge i kasse for neste års setting.

I skrivende stund er pulten min fylt av fiolinmakerbøker, fiolinmakerhistoriebøker og bøker om fiolinakustikk. Jeg skal holde foredrag om Vogtlandsk fiolinbygging om ei uke, så jeg har en del stoff å pløye gjennom. I tillegg har jeg en del franske grammatikkbøker liggende rundt omkring. Planen er å komme meg til Frankrike etter endt utdanning og jobbe. Jeg har orientert meg litt om forholdene der borte med tanke på jobb og bolig og det virker som det kan bli nokså vanskelig. Gode språkkunnskaper er visstnok en nøkkel til å nå målet. Til nå har jeg ikke gjort en eneste av de øvelsene jeg får tilsendt på e-post hver uke..

Inntil jeg får ut fingern og kommer i gang med/i mål med noen av de prosjektene jeg har satt i gang med, øver jeg flittig på 100 kronersfiolinen min og varmer hendene på radiatorovnen som står plassert under skrivebordet.

Wildbirds & Peacedrums har gjort en fin cover av Neil Youngs "Birds". Desverre er det ikke mulig å poste videoen her, så dere må trykke på denne linken for å se den. Det lønner seg.

2009-08-18T20:20:00.009+02:00

Jeg har tatt med meg Hornblower-DVD-boksen min og reist tilbake til Klingenthal. Tredje og avsluttende skoleår er i gang, og det er tid for å sette inn høygiret og gjøre en innsats. Jeg har litt å gå på for å få de resultatene jeg vil ha. Det blir beinhardt, men jeg skal gjøre så godt jeg kan. Litt mer om hva jeg skal gjøre det neste året mot slutten av innlegget.

Jeg gikk glipp av det meste av kulturelle arrangementer sommer-Norge hadde å by på også i år. Vingespenn var som sagt et av få høydeppunkter i løpet av mine få ferieuker. Jeg gremmes over at jeg ikke fikk med meg hverken Øya, Anthony and the Johnsons eller noe av oslojazzfestival. Ikke ble det noe alen, heller. Hvis alt går som det skal får jeg kanskje mulighet neste år. Strengt tatt er jeg vel skyld i min egen ulykke.

Altså: hjemme ble det lite bading. Det har jeg rettet på nå. Denne uka har det stort sett vært mellom 20 og 30 grader og ettermiddagene har jeg tilbrakt ved et tjern i skævven et par-tre kilometer vekk herfra. Helt til i dag, da uværet kom tilbake. Forhåpentligvis kommer sola tilbake i morra, for jeg har ikke så mye å gjøre innendørs lenger.

Hvis finværet derimot ikke kommer tilbake og det blir kaldt og vått å være ute, er dette noe av det jeg skal gjøre:

- Lese ferdig Patrick O'Brians 'Post Captain', andre bok i en serie på 20 (jeg regner med å være ferdig med hele serien før jeg
fyller femti).
- Lese Otto Möckels standardverk 'Die Kunst des Geigenbaues'
- Restaurere en gammel harpeleik jeg har stående.
- Bygge ferdig og lakkere de to el.-gitarene jeg ikke er ferdig med.
- Starte et nytt gitarprosjekt. Denne gang en arch-top.
- Kjøpe verktøy.
- Bygge ferdig fiolinen jeg er i gang med.
- Skrive brev til den udugelige oversetteren/teksteren til Hornblower-dvdene om at han er udugelig og ærlig talt burde se seg
om etter et annet yrke. Det samme gjelder oversetteren/teksteren av Master and Commander-dvden. Makan!
- Kjøpe tekanne og begynne å drikke mer te enn kaffe.
- Lære fransk.

Dette er Radiohead:

makes me wanna dance

2009-07-10T11:03:00.012+02:00

Tiden teller allerede ned til jeg begynner drar sørover i august. Akkurat fire uker har jeg igjen før jeg sitter ved høvelbenken og er størst på skolen. Nå er jeg hjemme og skal prøve å ta litt ferie.

Min niese Ida er blitt større, men er av en eller annen grunn reddere for meg nå enn da vi så hverandre sist. Kanskje ikke så rart at man er skeptisk til en uflidd, skjeggete og hårete fyr som plutselig oppfører seg som om han bor under eget tak..

I går var jeg på danseforestilling. Jeg hadde aldri trudd jeg skulle gå på danseforestilling noen gang. Helt siden vi var på russisk ballett med folkehøgskolen har jeg vært skeptisk til denne kunstneriske uttrykksformen. Jeg har jo ikke peiling og lite grunnlag for å skjønne hva det dreier seg om. Danseforestillinga i går -Vingespenn -ga meg imidlertid et positivt inntrykk. En gang må jeg lære meg å ikke dømme på feil grunnlag.

KompaniKontra er et relativt nyoppstarta dansekompani i Larvik. Jentene i kompaniet tar ansvar og bidrar til Larviks kulturliv. Jeg håper Larviks befolkning kjenner sin besøkelsestid og tar turen til Galeiscenen i Stavern for å se Vingespenn. Musikken er komponert av Andreas, Nils Martin og Hans Mathisen.

Jeg kjøpte en cd på onsdag. En jeg har hatt i baktankene i to år: My Deal med Nils Olav Johansen. Jazz med virkelig høy standard. Rett og slett fantastisk.

PS: overskriften er lånt fra en dokumentar jeg så om Riverdance en gang i gamledager. Den er ikke ment som et uttrykk for et faktisk ønske om å begynne å danse. Bildene er tatt av lokalavisas Andreas Berge.

It Might Get Loud

2009-06-30T13:35:00.004+02:00

I går la jeg meg til å sove med en ganske høy, pipende lyd i høyre øre og en nokså gnagende smerte i venstre kne.

Utrivelig.

Jeg våknet imidlertid opp frisk og rask som vanlig. Klar til ny dyst i verkstedet. Vonde knær har jeg hatt i lang tid. Det er ikke noe nytt. Men pipende ører er bekymringsverdig. Jeg er ikke akkurat hypp på tinnitus nå. Selv om en konstant d''' sikkert kunne brukes som et slags referansepunkt når jeg skal stemme gitarer eller fioliner.

Jeg er uansett glad lyden er borte.

Helga har stort sett gått med til gitarhalsforming. Det nærmer seg innspurten på den fronten, men jeg har allerede innsett at jeg ikke blir helt ferdig før ferien. Hadde jeg visst hvor jeg har lagt fra meg kamerakabelen, skulle jeg lasta opp noen bilder.
Den ene halsen er nå nesten ferdig. I går slo jeg inn bånd, og jeg trur det kan være grunnen til ørepipinga. I dag har jeg brukt ørepropper.

Jeg har stort sett hørt på svensk musikk i helga. Maia Hirasawa, Säkert, Hello Saferide og Raymond & Maria og et par andre band har stort sett gått på rundgang. Hellsongs faller av en eller annen grunn ikke helt i smak. Forsåvidt fine ting i seg selv, men det er akkurat som de vingeklipper de gamle metal-slagerne. Ufarliggjør dem. Det er ikke sånn det skal være..

Søndag eller mandag drar jeg til Berlin. Hadde det ikke vært for at jeg tar så tidlig ferie, kunne jeg kanskje fått med meg denne filmen: It Might Get Loud. Jeg må nok nøye meg med Harry Potter og Engler og Demoner.

2009-06-24T17:20:00.002+02:00

Tyskland er et kakeland. Man skulle kanskje ikke trp det, men her spiser man kaker til hver minste anledning. Problemet er bare at tyskerne overhodet ikke har peiling på hvordan man baker kaker. Det er jo klart at kaker kjøpt i butikk er tørre og mer eller mindre smakløse, men heller ikke hos bakern er det mulig å få kjøpt kaker som ikke smaker tørr loff. Hva er det med dette landet?

Jeg kan godt innrømme at jeg er en bollefanatiker. Jeg kan spise mange boller etterhverandre. Sinnsykt mange, hvis det er det om å gjøre. Her nede har jeg imidlertid til gode å spise en eneste god bolle. Ikke har de skikkelige rosiner, en gang. Jeg spiste en veldig god Mutterskuchen (morkake?) her om dagen. Laget av bestemoren til en i klassen til sin egen 80-årsbursdag. Man kan kanskje kalle det en Großmutterkuchen eller bestemorkake. Det er nok den beste kaken jeg har spist her i landet til nå.

Nå er det bare et par dager til skoleferie og et par uker til jeg kommer hjem.

In the Country

2009-06-02T13:02:00.004+02:00

Lenge har jeg ikke hørt noe fra jazzerne i In the Country. Lenge har jeg ikke visst at jeg har savna lyden av trioen. Nå er det allerede lenge siden de slapp ny plate; Whiteout. O, hvilken gledelig lyttning! Jeg hdde til og med glemt at jeg hadde hørt den forrige plata, Losing Stones, Collecting Bones, så når jeg dumpet innom bandet på Spotify i går, ble gleden dobbelt så stor. Hvordan skal en stakkars fiolinmaker i eksil få med seg hva som skjer i norsk jazz når de store avisene kun i liten grad anmelder jazz? Jazznytts anmeldelser er heller ikke mye å skryte av (og da mener jeg kvantitativt framfor kvalitativt)

Vakkert er det, i alle fall. Og meditativt. Lydbildet har utvikla seg nokså mye siden This was the pace of my heartbeat -litt mer aggressivt, kanskje - men det er fremdeles umiskjennelig lyden av In the Country. Mens forrige skive hadde el-gitar, har den nye synth. Hør litt av musikken her.

2009-05-31T21:33:00.005+02:00

Jeg er blitt syk. Men er nesten frisk igjen. Av en eller annen grunn blir jeg alltid. Hvert år. Syk når vintern går over til vår. Kanskje er det fordi våren alltid får kalde føtter og tar et steg tilbake til vintern igjen. Kanskje er det på grunn av eget overmot. Selv om sola skinner flere dager i strekk og det er varmt i sykkeltrikot (jeg nevnte vel at jeg har kjørt i gang sykkelsesongen?) er det ikke nødvendigvis varmt her oppe i høyden. I alle fall er det nokså dristig å gå ut i te-skjorte og kortbukser. Selv om de matcher de fete solbrillene jeg kjøpte for 3 euro aldri så mye.

Nok selvmedlidenhet, Jeg er jo allerede nokså frisk. Etter å ha snytt meg gjennom 15 pakker lommetørklær, riktignok.

Det er pinsehelg. Det vil for min del si arbeidslanghelg. Det er ålreit å ha tid til å være produktiv. Det er stort sett gitarbygging det går i, men i og med jeg snart er ferdig med alt jeg kan gjøre før jeg får se siste delene tilsendt, blir det nok litt fiolinbygging også de neste dagene. Kanskje litt verktøymaking også. Og fresejogbygging. Forrige helg bygde jeg et feianes flott fresebord -om jeg skal få lov til å si det selv- og denne helga skal jeg bygge en liten overfresjig, slik at jeg kan bruke overfresen som en slags høvel. Høres ikke det gøy ut? HAH! Det er så gøy, atte!

Her er litt musikk jeg kom over. Fra en festival i Paris:

Fortsatt god pinse!

2009-05-26T22:01:00.002+02:00

Det er allerede teoriundervisning igjen, noe som betyr at skoleåret nærmer seg slutten og jeg snart bare har ett år igjen av fiolinmakerutdanninga. Nå begynner det å bli alvor.. Teoridelen av Zwischenprüfung gikk visst ikke så gær'nt som jeg hadde frykta (dog ikke så bra som jeg hadde håpa). Mester'n vår er fornøyd med hele kullet og fiolinmakerne er mye bedre enn gitarmakerne. Alt er med andre ord akkurat sånn det skal og bør være og jeg kan om fem forte uker ta sommerferie. Det blir gledelig.

Selv om jeg for noen uker siden forsiktig sparka igang sykkelsesongen med en tur til Adorf for å kjøpe verktøy, har jeg ikke klart å være så flink med treninga som jeg var i fjor. Dagene virker av en eller annen grunn fryktelig mye kortere enn i fjor og jeg rekker ikke alt jeg skulle gjort. Mesteparten av tiden min går egentlig til matlaging og blogglesing. Det er jo i og for seg to bra ting. Nå har jeg i tillegg kjøpt meg fiolin, så jeg er nødt til å bli mer effektiv. Tanken er å øve en halvtimes tid om dagen i første omgang. Jeg skal i et senere innlegg ytre meninger om den tingen som til nå mest har ligget i kofferten sin.

I det siste har jeg lest mye av disse bloggene:

Annika in London
17 Seconds
Music is Art
Let Me Like It

For noen uker siden kom jeg i tillegg over denne morsomme bloggen. Dette er også gøy.

Ja, musikk har jeg også hørt. Mye. Spesielt når jeg jobber i verkstedet rett utenfor rommet mitt. Spesielt Tori Amos.

Glede seg til/over

2009-05-22T10:22:00.003+02:00

Det er på tide med et kort innlegg. En liten liste. Dette er de tingene jeg gleder meg til og over. Akkurat nå.

- Sonic Youth gir snart ut ny plate.
- David Lynch (!) gir ut plate.
Riktignok egentlig et samarbeid mellom Danger Mouse og Sparklehorse, men Lynch er like fullt med. Hør hele skiva på npr.
- Jeg fikk 2,5 på praksisprøva. Siden det aldri har skjedd at noen har fått 1 på Zwischenprüfung (litt som saxeksamen på konsen i Kristiansand, kanskje?), må jeg si meg fornøyd med det. En god karakter. Nummer tre i klassen. Fornøyelig.
- Jeg får sluttkarakter 2 i "kompleksarbeid" (fiolinbygging). Jeg har med andre ord blitt veldig mye bedre på den tiden jeg har vært her. Det gjenstår ennå å se hva jeg får i de teoretiske fagene.
- Det er langhelg og jeg har masse tid til å bygge gitar. Akkurat nå lager jeg et fresebord for lettere å kunne frese ut profilen til mine to gitarhalser.
-Jeg har kjøpt fiolin på ebay!
- Radiohead har spilt i Japan og hele konserten er lagt ut på YouTube. Etter sigende er også disse i studio..

Zwischenprüfung del 2

2009-05-11T18:29:00.011+02:00

Det nærmer seg andre del av den store Zwischenprüfung. Det vil si, jeg har egentlig allerede begynt på mitt Zwischenprüfungsstück som skal leveres til sensur; en fiolinkropp. Fredag er det imidlertid heldagsprøve i tekniske ferdigheter. Syv timer med høvling, rasping, filing og saging. Alt skal være nøyaktig på tiendelsmilimetern og linjal og skyvelære er for unøyaktig til å brukes. Godt lys og godt øyemål er våre viktigste hjelpemidler. Det blir en nokså stressfylt dag. En skulle kanskje ikke tro det, men det tar faktisk ganske lang tid å file en milimeter..

I helga var jeg i Markneukirchen, en by ikke så langt unna Klingenthal som også er kjent for instrumentbygging. Faghøgskolen inviterte til fest og gøy og da var det jo bare å kjenne sin besøkelsestid. Merkelig nok er det nesten ingen kontakt mellom vår skole og skolen i Markneukirchen. Vår utdannelse er riktignok på et mye lavere nivå, men jeg mener vi burde ha fått tilbud om å delta på i alle fall en del av seminarene som blir gitt der. Markneukirchen har mesterutdanning og jeg får mer og mer lyst til å gå der når jeg er ferdig i Klingenthal. Bare se på disse bildene. Bygget i seg selv er nok til å melde seg opp til opptaksprøva:

Det kan selvfølgelig bli vanskelig å få det til. Ikke nødvendigvis å komme inn -de fleste fra skolen i Klingenthal blir tatt inn- men å finansiere fire års utdanning uten støtte fra Lånekassen kan by på problemer. Alle muligheter skal i alle fall prøves ut..

Her er litt musikk også som jeg fant på internett. Blogotheque er en fransk nettside (jeg skjønner ikke så mye av det som står skrivi, enkli) som sender live-konserter fra Paris (og muligens andre steder). Et kult konsept. Og etterlengtet, siden Fabchannel ble lagt ned tidligere i år.

#97 Patrick Watson / Part 1 - A Take Away Show from La Blogotheque on Vimeo.

Flere videoer fins på blogotheque, dersom det skulle falle i smak.

Hvilken gledens dag!

2009-05-04T17:30:00.003+02:00

Jeg var allerede forberedt på at dette skulle bli en sorgens dag. En dag fylt av savn og lengsel. Etter musikk. Den siste uken har jeg forberedt meg selv på det jeg trodde skulle bli åtte uker uten den geniale musikktjenesten Spotify. Spotify lister på siden sin opp en hel rekke land hvor de tilbyr tjenesten. Tysklnad var ikke en av dem sist jeg sjekket. I tillegg fikk jeg beskjed for litt over en uke siden at min posisjon ikke samsvarer med den oppgitt på min profil -man har lov til å reise med Spotify (!), men ikke mer enn 14 dager. De dagene rant opp i går. ÆVVE! Endelig en lovlig måte å høre selvvalgt, gratis musikk på og nå skulle det altså allerede være forbi.

Det skulle vise seg at jeg har tatt sorgene på forskudd. Det viste seg at løsningen på problemet ikke var vanskeligere enn å endre land og postadresse i profilen. Jeg kan altså likevel høre gratis musikk her nede. O, hvilken gledens dag! Det spotify imidlertid ikke sender her nede er reklame. Jeg kan med andre ord helt uten avbrytelse høre gratis, selvvalgt musikk akkurat når jeg vil. Hvilken lykke!

Så langt er dette noe av det jeg har oppdaget via Spotify:

Susan Tedeschi
Derek Trucks
Laleh
Bat For Lashes
Iron & Wine

All good things must come to an end

2009-04-28T21:10:00.003+02:00

Men folk sier det går bedre etterhvert.

De brittiske øyer har produsert påfallende mange unge folk-inspirerte musikere den siste tida. De dukker opp som paddehatter akkurat når man minst venter det. Kanskje har man ikke vært flink nok til å underrette seg om hva som rører seg i den brittiske underskog og ikke alt er like interessant. Ikke alt er modent nok for den store verden heller, og mye burde vært gitt ut og distribuert som av forskjellige årsaker ikke får sjansen til det. Innimellom er det

Denne gangen er det Blue Roses som er kommet meg for øret. Og førstealbumet til Laura Groves er ikke noe hun trenger å skamme seg over. Her er det akkert og flygel/brukspiano, klokkespill, koring og melodika. Platespiller og selvfølgelig fiolin er også med. Laura synger med en veldig klar stemme, som ofte kan være irriterende, men som regel er det fint. Tidvis høres hun ut som sølvguttene, tidvis som Joni Mitchell. Alt i alt er det et nokså ålreit album. Jeg vet ikke om det er gitt ut i Norge ennå, men det kan i alle fall høres i sin helhet på Spotify.

Hør eller last ned en smakebit fra skiva Blue Roses her Eller hør mer på myspace.

Tilbakevendelsen #3

2009-04-26T14:48:00.001+02:00

Siste del av reisen. Søndag. En uke siden. Tidlig. Flybilletten jeg hadde bestilt på fredag ble noen hundrelapper dyrere enn beregna, men det var verdt det. Praha er helt fantastisk på denne tiden av året. Jeg skulle gjerne hatt tid til å ta meg en tur inn i sentrum, men måtte nøye meg med å betrakte det hele fra togkupeen. Ikke så dårlig, det heller, egentlig, for togturen krongler seg vestover gjennom det historiske Böhmen (Bohemia). Store deler av turen går langs diverse elveløp (Elben, Ohré og Eger) og dalsidene langs elvene er allerede i full blomstring. Fra tid til annen dukker også opp ett og annet slott eller en middelalderborg på fjelltoppene. Denne gangen fikk jeg i det minste mulighet til å se det hele i dagslys. Denne gangen var det nemlig ingen forsinkelser. Bare dama i billettluka på togstasjonen i Praha ville skape problemer. Hun var ikke så hypp på å selge meg noenting før jeg visste hvilken avgang jeg ville ha. "Spør i informasjonen. Det er de som informerer". Datasmaskinen hadde tydeligvis ikke kapasitet til å finne fram den første av dagens to avganger.

På turen hørte jeg på iPod. Fyllt opp med ny musikk ervervet med tillatelse fra Kine, var det særlig to band som fikk økt spilletid under reisen; tidligere omtalte Loney Dear og ikke minst Bon Iver (uttales med fransk aksent. Eventuelt på fransk med amerikansk aksent). For en fantastisk fyr! Jeg har så vidt vært borti ham før. På YouTube og sånt, men nå har jeg kjøpt skiva hans "for Emma, forever ago" og den er god som gull. Ta en titt på denne videoen

Tilbakevendelsen #2

2009-04-15T22:51:00.004+02:00

Resten av påsken var som skrevet relativt begivenhetsløs. Familiemiddag var jo alltids hyggelig og det var interessant - om ikke gøy - å se hvordan Larvik utvikler seg. Det bygges en hel del -spahotell er på plass og kulturhus står på trappene. Forhåpentligvis blir begge deler en suksess.

Mine siste dager i Norge for denne gang artet seg omtrent som følger: Jeg dro til Andreas og Randi på torsdag og overnattet der til søndag. Torsdag kveld gikk turen via Blå til Lamaland. Det var hyggelig.

Hne Kå varmet opp med egne låter før Lama kjørte på med sitt. Strålende.

Fredag gikk først og fremst med på å bære og kjøre lysutstyr fra Lamaland til Frontlites lokaler ved Aerselva et sted. Det er alltids hyggelig å kunne gjøre nytte for seg. Særlig når det er en sånn takknemlig jobb. Det rustne vraket av en transit jeg kjørte burde imidlertid noen gi nådestøtet.

Etter en fredagskveld med tapas, vin, film og ei flaske whisky, i selskap med bror og Andreas (og Randi, men hun skulle på Kaada), sto jeg opp lørdag for å tilbringe mesteparten av dagen i platebutikker og instrumentforretninger. Det ble med tanken. Det var jo ferie -ingen grunn til å stresse. Etter en times tid på platekompaniet dro vi (Andreas, Randi og jeg) til Olaf Ryes plass for å treffe Henrik, Carina og Kristina. Det ble et kort, men trivelig lite kaffeslaberas. Jeg og Andreas hadde natta før gjort en løs avtale om å besøke bror på den nye jobben hans, så vi dro ned dit. Der fikk vi smake på de herligste retter. Vi spiste mens kokken selv -min bror- forklarte.

Tilbakevendelsen

2009-04-15T16:13:00.006+02:00

I morgen drar jeg allerede ut av landet igjen. Påska har vært ålreit. Stille. Få begivenheter. Med et par viktige unntak. Mer om det seinere.

I morgen legger jeg altså kursen hjemover mot Klingenthal. Reisen er beregnet til tre-fire dagers varighet. Jeg skal innom minst to land og minst to storbyer. Reisen blir dyrere enn først antatt, men det er jo etterhvert blitt en kjent sak. Jeg har ikke bestilt billetter ennå, så det er fremdeles rom for endringer. Første stoppested er Oslo.

Siden jul har jeg ikke vært på en eneste konsert. Og sant å si kan jeg ikke huske om jeg var på konsert da, heller. Festivalen jeg skulle på i Paris gikk ut og i Klingenthal er tilbudet på et lavmål. I Berlin var jeg derimot på konsert. Endelig. Og for en konsert! Sjelden har jeg vært med på noe mer stemningsfullt -og jeg medgir at mitt inntrykk kanskje kan være farget av alvorlige konsertabstinenser. Svenske Loney Dear sto altså på plakaten. Knaack Club var åstedet. De som ikke var der kan laste ned en konsert på npr.org. For den som er interessert finnes det også en konsert på KEXP som kan lastes ned som podcast. KEXP podcast har forøvrig mange andre opptak som er verdt å sjekke ut..

Ttilbake til konserten. Jeg visste faktisk ikke om Loney Dear før for et par uker siden, da Kine skrev om dem. Jeg er takknemlig for å ha oppdaget en ny favoritt. Konserten var som tidligere antydet en musikalsk opplevelse. Et uhyrlig lyhørt publikum gjorde det hele enda bedre. Vi var til og med ganske flinke til å kore på et par låter (blant annet The Meter Marks OK). Desverre funket ikke låta I am John særlig bra. Den ville vært høydepunktet for min del, men da de avsluttet med Sinister In a State of Hope var jeg likevel mer enn fornøyd.

Jeg tenkte at det kanskje var lurt med ei pause i innlegget -bare så dere får skjenka i ny kaffe eller no'. Hvor reisen går videre, sal jeg skrive i neste innlegg.

2009-04-05T22:21:00.008+02:00

Akkurat når jeg endelig hadde svelget unna siste kaffedråpan, lagt vekk tegnebrettet og funnet frem permen for virkelig å sette i gang med lesinga til den O store halvferdig i utdanninga-prøva. Sånn omtrent klokka ti på kvelden. Akkurat da melder Lydverket om at Miroir Noir, Arcade Fire's Neon Bible-konsertdokumentar sendes gratis på Pitchfork tv. Urettferdig! Feige lag! Dårlig stemning! Eller?

Jeg må selvfølgelig sjekke det ut. Det burde du også gjøre. Gjør det!

Kaktus

2009-03-24T20:55:00.005+01:00

Jadda, masekopper!

Jeg er egentlig midt oppi Zwischenprüfung forberedelser (les: eksamensforberedelser) akkurat nå, men det er tydelig at det er munner å mette der ute. Munner som må mettes med åndelig føde. Her er dagens dose. På innholdsdeklarasjonen står det skrevet tekst.

Tekst, altså. Nærmere bestemt teksting. Helt konkret teksting av film. Underforstått oversettingav utenlandske filmer - først og fremst engelske - til norsk. Dette er jo et sorgens kapittel. Som den lidenskapelige filmtitter jeg er, har jeg vært borti mye rart opp gjennom åra. Jeg vil tro de fleste har fått med seg uttrykk som "sminkesex" (Friends: make up sex) og "hjernekrymper" (Excorsisten: Shrink). Dette er jo egentlig nokså morsomme oversettelsero og det plager meg strengt tatt ikke at oversettern tydeligvis ikke helt har fattet hva som menes. Det er allerede omtalt så ofte, at jeg ikke trur nok en blogg om det ville gjort særlig mye. Oversettinger av bøker er omtrent like ille. Ofte, i alle fall.

Jeg er derimot ute etter løsninger på dette problemet. Er det for eksempel klagerett på produkter med feil teksting? Jeg mener; når jeg kjøper en film, si for eksempel Master & Commander eller Ringenes Herre og ser at tekstingen ikke holder mål overhodet, har jeg da rett til å levere tilbake filmen og få pengene igjen? Når jeg kjøper for eksempel "oppmålingen av verden" oversatt fra tysk, og hele tiden irriterer meg over tyske idiomer oversatt direkte til norsk, bør jeg ikke da ha mulighet til å klage?

Antakelig er den beste løsningen å se film og lese bøker på originalspråket. Det lar seg jo lett gjennomføre når originalspråket er engelsk eller (for min del) tysk. Det fratar likevel på ingen måte oversetterens ansvar fra å skrive gode -og ikke minst riktige- oversettelser.

Jeg onsker med dette å sende en virtuell kaktus i retning alle oversettere der ute.

Efterklang

2009-03-06T23:35:00.001+01:00

Litt musikk litt sent på kvelden.

Hørselstest

2009-03-05T15:30:00.001+01:00

Created by Train Horns

Party in Paris

2009-02-24T21:12:00.016+01:00

Mens dere der hjemme kunne kose dere med by:Larm og høre blant annet disse artistene: First Aid Kit, Captain Credible, Mathias Eick, Ballrogg, Children and Corpse playing in the street, Hjaltalín, Lama og Gammalgrass, var jeg tvunget til å vandre opp og ned Paris' brosteinsbelagte gater så føttene ble såre og ryggen ble vond. Henvist til å lese konsertanmeldelser på internett, høre gamle opptak på myspace (se over) og lengte hjem til gamlelandet. Dette blir mitt siste innlegg fra Paris-turen. I alle fall for denne omgang.

Lørdag kveld, etter jeg var i marinemuseet, fikk jeg slappet av kun et par timer før Mathilde insisterte på å vise meg hvordan franske studenter holder hjemme alene-fest. Jeg var i utgangspunktet hypp på både vin og frekke, franske frøkner, og lot meg ikke skremme av Mathildes forsiktige antydninger om at det godt kunne komme til å bli kjedelig, i og med alle hennes venner og venninner er jusstudenter.

Det skulle vise seg at Mathildes bekymringer var grunnløse. Festen ble en suksess -bortsett fra en viss spenning som oppsto da det viste seg at Mathildes lesbiske bestevenninne nettopp hadde blitt dumpet av en annen venninne av Mathilde som også dukket opp på festen- alle de skriftlærde viste seg å være riktig så hyggelige. Det var heller ikke noe å si på kunnskapsnivået eller oppdatertheten (i mangel av et substantiv for "å være oppdatert" falt jeg på denne nødløsningen) deres, og som vanlig viste fiolinbygging seg å være et godt samtaleemne (sammen med politikk og kulturelle forskjeller, selvsagt).

Søndagens gjøremål er allerede beskrevet i forrige innlegg, så jeg hopper rett videre til mandag.Med utgangspunkt i Mathildes leilighet i 14. Arrondissement -jeg hadde flyttet tilbake dit på søndag kveld- startet jeg dagen nokså rolig med brød og te til frokost, før jeg tok metroen til Centre Georges-Pompidou. Senteret er fylt med moderne kunst, installasjoner og hadde når jeg var der en utstilling viet arkitektur og funksjonellt design. I dette tilfelle stoler. Centre Pompidou har også en nokså eksentrisk fasade, med alle rør (gass, vann og luft) malt i forskjellige farger, og både reisverk og rulletrapper lagt på utsiden. Absolutt verdt et besøk, men ni euro var etter min mening i overkant for et såpass spesialisert museum.

Dagen var i det hele tatt ueffektiv, og klokka var allerede halv fem før jeg kom frem til Cemetière du Père-Lachaise. Planen var å søke opp de kjente gravene til Jim Morrison, Edith Piaf og Frédéric Chopin, men jeg klarte bare å finne grava til Oscar Wilde og et par andre monumenter før jeg ble kasta ut av portvokteren.

Etter kirkegården gikk jeg for å finne noe kjapt å spise. Jeg gikk forbi en burgersjappe som het Quick, og tenkte at dette måtte jo være tingen. Men den gang ei. Quick var mildt sagt slow og servitrisa var mer interessert i å prate med to jenter som ville ha is, enn å betjene den stadig økende kundekøen. Etter ti minutter gadd jeg ikke mer og endte opp med å kjøpe meg en sjokoladecroissant, før jeg satte kursen mot Montmartre igjen der det (nok en gang) ifølge Ane Marte skulle befinne seg et godt utvalg restauranter. Etter å spasert forbi en rekke tvilsomme butikker, mørke trappenedganger og mer eller mindre ivirge innkastere i red light district, fant jeg meg en hyggelig utseende restaurant på et godt traffikkert hjørne og bestilte dagens lammekotelett med brokkollistuing. Billig og smakfullt, dog ingen gourmetopplevelse.

Sent ble det og mørkt var det blitt før jeg kom meg til triumfbuen ved enden av Champs-Élysées. Dette er jo et av Paris' absolutte must see-turistmål. Med god utsikt til tidligere omtalte landemerker, var egentlig alt lagt til rette for å fange flotte motiver på teip. Hadde det ikke vært for at kameraet mitt har en tendens til å bli gjøre bildene mine kornete, kunne det også blitt et par gode fotos.

Tirsdag morgen tok jeg tidlig farvel med Mathilde (hun måtte uansett skrive ei oppgave -så jeg tenkte det var best å skygge banen) og tok metroen tilbake til Pére-Lachaise for å finne de gravene jeg ikke hadde funnet dagen før. I samarbeid med tre venezuelanere fant vi den nokså bortgjemte grava til Jim Morrison, og etter å ha spist min daglige frokostcroissant, tok jeg metroen til Place Monge for å drikke te.

Jeg skal skrive et eget innlegg om tehuset jeg var innom om ikke så altfor lenge. Etter tehusbesøket -som ble en nokså dyr affære - stakk jeg bort til Rue Mouffetard og kjøpte lunsj, samt to flasker vin (en liten suvenir må man da kunne unne seg).

Det er egentlig en fin ting å tenkte på at jeg ikke rakk å se og oppleve alt Paris har å by på denne første gangen. Det betyr nemlig at jeg en gang (forhåpentligvis om ikke så altfor lenge) må ta turen tilbake. Men jeg har tid nok. Pariserne ser ut til å foretrekke det sakte tempoet på burgersjappa Quick, og det synes jeg er helt greit. Da trenger jeg ikke å stresse. Jeg trenger ikke tenke på at jeg går glipp av noe. Desverre fikk jeg ikke mulighet til å gå på konsert. Jeg kan ikke skjønne annet enn at pariserne er nokså oppegående når det gjelder musikk, uten at jeg kan begrunne denne hypotesen. Det som er sikkert er at ferien i Paris alt i alt ga mersmak. Om muligheten byr seg for å tilbringe en lengre periode i Paris -gjerne i forbindelse med jobb- skal jeg ikke la meg be to ganger.

Pleassure in Paris

2009-02-18T18:16:00.013+01:00

Dottene sitter ennå i og lager komsike lyder i ørene mine. Sjelden de sitter så lenge etter en flytur.

Jeg er altså tilbake i Tyskland etter seks dager i Paris. Det var intet mindre enn strålende. Sol omtrent hver dag og akkurat kaldt nok til at jeg lett kunne vandre rundt en hel dag uten å måtte bytte t-skjorter flere ganger om dagen. Ane Marte stiller seg uforstående til at jeg ikke bruker metroen mer. Til det er det å si at jeg er svært glad i å gå. Jeg får nemlig ikke se særlig mye fra undergrunnen. Bortsett fra - ja nettopp - undergrunnen. Jeg kunne selvfølgelig ha leid en sykkel og på den måten ha unngått både fotsåle-, kne- og ryggsmerter. Men det koster jo penger. Dessuten har jeg alltid ( i alle fall når jeg tenker over det) hatt en oppfatning av sykkel som et framkomstmiddel som får meg fra A til B og ikke som et middel for å lettere kunne se tingene som befinner seg mellom A og B eller til og med se flere ting som befinner seg mellom A og B, altså øke avstanden og se flere ting over samme tidsrom.

Søndag sto jeg igjen overraskende tidlig opp, dog ikke så tidlig som planlagt. Ettersom jeg var innvitert med på franske festligheter med Mathilde og hennes venner og venninner på lørdag og kom heller sent hjem, lot jeg oppdagerglede være og lot fornuften styre. Jeg sto altså først opp rundt klokka ni søndagsmorgen, spiste frokost i den svært overbefolkede frokostsalen, og kom meg av gårde til Sainte-Chapelle på île de la Cité. Det var lite, fort gjort og veldig fint.

Etter kapellbesøket tok jeg metroen opp til sacre-Coeur igjen. Egentlig for å gå opp i kuppelen. Siden jeg ikke fant inngangen til kuppelen (trur kanskje jeg måtte gå gjennom kjelleren, men der var det lang kø), gikk jeg inn i kirka og satte meg ned og hørte messa. Fin kirke fra innsida også.

Deretter traska jeg bort til Au Lapin Agile og deretter ned mot Cemetiere Montmartre, kjøpte meg et par baguetter og satte kursen for Europas (om ikke verdens) største loppemarked. Ane Marte hadde igjen tipset om en fabelaktig severdighet. Jeg må innrømme at jeg hadde litt problemer med å orientere meg når jeg kom frem til endestasjonen ved Porte de la Clignancourt, men jeg fikk straks hjelp av en gammel pariserinne. Jeg fulgte hennes anvisninger, passerte en uendelig mengde juggelselgere (utkledd som pariser og til og med med en baguette under armen, var det ikke så vanskelig å slippe forbi) og gikk gjennom første avdeling av loppemarkedet. Her ble det solgt kun klær og sko. Neste avdeling, derimot, var mer imponerende. Trange gater mellom små hus og boder, overfylt med antikviteter, møbler, malerier, rariteter og snurrepiperier. Helt enestående. Nokså uoversiktlig, men med en hyggelig og avslappet atmosfære. Kanskje litt nærmere Camden i London enn Flohmarkt am Mauerpark i Berlin.

Etter et par timer på Marché ax Puces, var sulten i ferd med å ta overhånd og jeg tok metroen til le Parc des Buttes Chaumont for å spise lunsj. Dette må være den mest fantastiske parken i hele Paris. Den er riktignok i engelsk stil, og det er kanskje grunnen til at den er så fin. Komplett med grotte, fossefall, piletrær og et lite tempel på toppen av en høyde som ligger midt i en andedam. Idyllisk.

Pain in Paris

2009-02-15T20:23:00.021+01:00

Dette blir veldig dagbok-/reiseskildringpreget, men det får være greit. Dere gir jo selv uttrykk for at dere vil lese mer : ) Jeg advarer allerede mot nok et langt innlegg. Jeg finner det rett og slett vanskelig, for ikke å si riktig bortkastet, å skrive blogg hvis det ikke krever mange ord å skrive det. Jeg skal imidlertid løse opp innlegget litt ved å legge ved noen bilder.

Jeg har flyttet inn til min venninne Mathilde -som jeg tok språkkurs med i Berlin- og skal overnatte hos henne de to nettene jeg er her. Det er litt usentralt, men mye roligere og ålreitere. Å flytte tilbake til St. Christophers går dermed ut -men jeg holder fremdeles fast på at det er det beste hostelet jeg har vært på. Mathilde bor i 14. Arrondissement, ikke så langt fra Cemetiére Montparnasse og katakombene. Perfekt utgangspunkt for en tur nettopp ditt. Bortsett fra at jeg var omringet at en gruppe høylytt, engelsk ungdom, var det nokså imponerende å se alle knoklene og skallene der nede iundergrunnen.

Jeg er ganske glad i å gå, så det har jeg gjort mye mens jeg har vært her. Det har fått uønskede resultater såvel som fine opplevelser. De første dagene fikk jeg utrolig vondt i føttene og beina av å gå -blant annet gikk jeg fra hostelet ved Quai de la Seine, langs kanalen og ned til Place de la Bastille. Ganske langt, men like fullt en fin tur. Gjennom frukt- og grøntmarkeder og over slusestasjoner. Dagen i forveien hadde jeg allerede gått et par timer i Montmartre. Jeg gikk også forbi Notre Dame og innom latinerkvarteret. Ved Shakespeare & Co. var jeg nær ved å ødelegge et take i en film noen tydeligvis spilte inn. Nå kjenner jeg heldigvis ikke så mye smerte i beina lenger. Om det er fordi beinmusklene endelig er blitt myke og vant med gåing eller om smertene i korsryggen er så sterke at de overdøver smertene i beina, ja det kan bare fastlegen vite. Og han får nesten vente til etter påske.

Fredag var jeg i Louvre. Pariserne har vinterferie denne uken, så jeg tenkte å gjøre unna de viktigste museumsbesøkene før det ble umulig å komme inn. Lite kø å snakke om og det var bare foran Mona Lisa at det var vanskelig å komme nært inntil maleriet. Dermed fikk jeg se alle bildene jeg husker fra min gamle E.H. Gombrick. Fredag kveld valgte jeg bort fransk indie-rock til fordel for Benjamin Button. Jeg orket rett og slett ikke tanken på å kjøre Metro i tre kvarter og så stå i et røykstinkende kjellerlokale i tre timer, selv om det unektelig ville ha vært interessant å få med seg.

Lørdag morgen var jeg flink og sto tidlig opp. Tenkte jeg skulle lette turistsamvittigheten ved å komme meg tidlig til St. Chapelle og deretter kombinere utforskning av Les Halles og Le Marais med kjøp av nye sko. Planen brast imidlertid ganske fort. I helga sov jeg nemlig på et nytt hostel. På rom med fem frøkner fra England. Det i seg selv er jo en ganske ålreit ting, men når hver av dem trenger 20 minutter til å gjøre sitt morgentoalett (kunsthistorieuttrykk), setter det begrensninger for hvor effektiv man kan være på morgenkvisten. Det hjalp ikke at man måtte stå i matsalen og spise frokostcroissanten, heller. Det endte med at jeg lot St.Chapelle være og gikk meg bort (se innlegg om Praha) en tur i Les Halles på jakt etter bruktbutikken (les: vintagebutikken) Kiliwatch. Sko ble det ikke noe av, men jeg fikk meg bokseseler, ei skjorte og et langt, svart skjerf. Skjerfet sammen med hip hop-lua mi og den blå bruns bazar-jakka gjør at jeg glir nokså sømløst inn blant de hippe pariserne. Ikke noe mål i seg selv, selvfølgelig, men hvem kan vel med hånda på hjertet si at man overhodet ikke, i all sin casualhet, ikke ønsker å se litt kul ut? Nåja, man har da sin egen vri, tross alt. Det er ingen som ser akkurat lik ut. Nei, indie skal det være! Uff, nå blei det mye moteord. Og nok en digresjon.

Paris

2009-02-12T09:04:00.003+01:00

Nå sitter jeg i frokostsalen på St. Christopher Hostel i 19. arrondissement i Paris. Og maken til hostel har jeg aldri sett maken til i hele min reisende/hostelbesøkende karriere. Dette hostellet, med Seinen rennende bare en halvmeter nedenfor og en gammel hevebro i stål like ved, er alene grunnen til at jeg må vurdere å flytte til Paris i stedet for London. Jeg skal komme tilbake med bilder, for jeg skal bo her de to siste dagene av turen også. Været er strålende og alt tyder på at dette blir en fin opplevelse. At det er sol og ikke regn betyr riktignok at jeg må ta med den chicke bruns bazar-jakka i stedet for Bergans regnjakke i Dermizax, men det er i og for seg greit. Man bør jo helst kle seg som folk flest i denne byen.

Nå skal jeg bare avslutte frokosten, pakke og komme meg av gårde. Vurderer guidet tur i dag, men mulig jeg bare stikker i marinemuseet i stedet. Sacré-Coeur i går kveld var kjempeflott og ikke mer overbefolka enn trappa utenfor St. Pauls katedral i London. Jeg skal også prøve å komme tilbake med en liten sammenligning av London, Paris og Berlin. Jeg må bare samle noen inntrykk først.

2009-01-28T20:57:00.001+01:00

døde blogger

2009-01-28T19:27:00.009+01:00

Med allerede nokså stor uttynning i blogglista - ofte leste og dypt savnede En gledens dag og Morgenutgaven er begge - er det med glede jeg nå kan introdusere en ny blogg. Som fritidstiltaksløs, uproduktiv eksilmusikkstudent - om dere tillater at jeg kaller meg musikkstudent; jeg studerer jo ikke akkurat musikk, og er vel strengt ingen student lenger, heller - har jeg nemlig ikke annet å gjøre enn å surfe på internett etter god musikk og interessant lesestoff. Innimellom hender det at det klaffer. Denne gangen dreier det seg om musikkbloggen The daily Growl. Jeg har nettopp oppdaget den og kan ennå ikke gå god for kvaliteten, men jeg må si det virker lovende.

Dere opplyste, velinformerte og godt utdannede lesere er sikkert allerede klar over hvilke skatter som er i ferd med å komme opp av Londons underskogbunn. Jeg tar meg likevel den frihet å linke til et par inntil nylig for meg nye navn. Jeg oppfordrer dere alle til å låne disse bandene øre: Mummford and sons, Jay Jay Pistolet, Cherbourg, Peggy Sue, Jessy Quin & The Mets, Laura Marling, og til slutt en link til den nederlandske konsertstreamersiden Fabchannel der et utall glimrende konserter ligger til gratis gledelse og forlystelse. Ta for dere!

Min favoritt for tiden er det britiske bandet Mumford and sons. Sangeren i dette bandet spiller trommer i bandet til Laura Marling, men skriver etter min mening strålende låter. Så strålende at jeg gikk til innkjøp av de to EPene deres. Via Rawrip, en visstnok 100% musikervennlig side lastet jeg ned i god tro. Dette har riktignok ikke ført til annet enn frustrasjon og fortvilet e-postskriving til ansvarlig instans, for filene jeg lastet ned ser ikke ut til å kunne spilles av på mac. Jeg håper at siden også kan utvise kundevennlighet og løse problemet på en god måte.

PS: jeg beklager lange og vanskelige ord i dette innlegget. De står neppe i ordboka, men lar seg alle forkare på en god måte.

whisky, fransk og teori

2009-01-22T21:06:00.004+01:00

I skrivende stund sitter jeg som vanlig på mitt fuktige, muggbefengte, mørke rom. Jeg har lagt inn Tom Waits siste skiver Orphans: Brawlers, Bawlers & Bastards på macen igjen og drikker whisky. Tre uker med mer eller mindre interessant/unyttig teoriundervisning er snart over. Det har tidvis vært hardt. Ikke bare fordi noe av undervisningen vi har snegler seg frem på et så lavt og grunnleggende nivå at man må kjempe for å komme seg igjennom den, men også fordi noen av lærerne i mange tilfeller er direkte udugelige. Med det mener jeg ineffektive og hjelpesløst dårlige pedagoger. Det skal sies at de fleste av dem er riktig så hyggelige mennesker når de ikke ikler seg lærerrollen, men når de står med pekestokken og krittet i hånda er det vanskelig å la være å himle med øynene og sukke tungt. Med fare for at dette blir nok et altfor langt innlegg som ingen gidder å lese gjennom -langt mindre kommentere, skal jeg la være å gå nærmere inn på dette.

Jeg skal derimot skrive at jeg har kjøpt fransk reiseparlør. Jeg har nemlig tenkt meg til Frankrike. En gang. Snart. Forhåpentligvis.

Laura Marling - Ghosts

2009-01-10T12:16:00.001+01:00

Andreas spilte denne låta for meg på vei hjem fra fjellet etter nyttårshelga. Laura Marling er en av de unge, brittiske artistene på den såkalte nufolk-scenen i London. Lydverket presenterte musikken hennes og mye annet i fjor høst.

Nyt!

Kaffevansker

2009-01-06T20:08:00.004+01:00

Jeg har en gang uttalt at Klingenthal mangler en skikkelig kafé. Det er i og for seg greit. Kaffe kan man jo lage hjemme. Nå er det bare det at ikke engang det er spesielt lett i Klingenthal. Det er nemlig komplett umulig å få tak i god kaffe her. For all del; de har en rekke merker og en rekke typer kaffe, både fra Indonesia, Afrika og Sør-Amerika, til og med økologisk kaffe har de. Men de smaker ikke noe godt. Ikke noen av dem. Dessuten er den kaffen som selges altfor fint malt.

Jeg liker helst å lage kaffe av grovmalt kaffe. Aller helst i kaffekanne på ovn (dvs. aller aller helst lagd på bål, men det er litt vanskelig å få til inne) og jeg har ingenting i mot littegranne kaffegrut i koppen. Men når jeg lager kaffe i presskanne med den kaffen som er å få tak i her i byen, ligger det gjerne igjen ei stripe av det svarteste, finpulveriserteste og bitreste du kan tenke deg. Lite appetittvekkende og like ergerlig hver gang. Men hva kan jeg gjøre? Ofte drikker jeg en halv kanne om dagen, noen ganger drikker jeg ikke kaffe på lang tid og drikker te i stedet. Grønn med litt honning i, for øvrig. Mye sunnere, sier de.
Jeg trenger rett og slett tips om hvor jeg kan få tak i skikkelig kaffe. Grovmalt og som smaker godt.

late dager

2008-12-04T16:46:00.010+01:00

Det lønner seg å bo i Tyskland. Det lønner seg kanskje spesielt å bo i Klingenthal. På en måte. For i denne øde, begivenhetsløse lille utkanten av landet er det nemlig skrekkelig lite å finne på. Det medfører en rekke ting. Så vel positive som negative. Jeg nevner i fleng:

- kjedsomhet
- tiltaksløshet
- slapphet
- voksende bankkonto
- lyst til å vaske opp
- lage mat
- mer tid til å høre musikk og se film
- mer tid til å lære språk
- tid til å lese lekser eller bøker, trene eller jobbe på verkstedet

Desverre fører de første tre punktene til at det sjelden blir noe ut av de siste to, samtidig som punkt fire utvider muligheten til å utføre blant annet punkt seks. Siden august har jeg tenkt på å melde meg inn på treningssenteret som ligger femti meter ned i gata, men treningsbaggen står ennå i et hjørne og treningsklærne ligger fremdeles pent sammenbretta i skuffen. Siden sykkelsesongen gikk over i skisesong har sykkeltrikoten hengt på kleshengern ved pulten. Skia står fremdeles i boden.

Jeg har riktignok sett igjennom en del av franskkurset som BBC tilbyr, men jeg kan neppe påstå at det har vært verken helhjerta eller spesielt konstruktivt. Jeg var hele tida mer interessert i å se filmer streama på internett. Til nå har jeg sett alt av prison break, halvparten av Doctor Who, det meste av 24, Scrubs og Lost. Det meste av interessante actionfilmer og thrillere er konsumert og jeg har sett mine egne dvd-er fire ganger. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt gjennom Bill Frisell-skivene jeg har på mac-en (jeg mangler et par stykker før samlinga er komplett), Kelly Joe Phelps, Ani DiFranco, Radiohead og Tom Waits. Det er for så vidt bra -men jeg burde ha gjort det mens jeg leste ut noen av bøkene jeg har begynt på: Master and Commander, Pink Floyd-historien og Berlin Alexanderplatz. I stedet har jeg kasta bort masse tid på å lese nyhetene på db.no flere ganger om dagen.

En periode spilte jeg world of Warcraft. Det tok etterhvert opp en tredjedel av harddiskplassen og jeg sletta hele greia. Tenkte at nå skulle jeg endelig få mer tid til å gjøre fornuftige ting som å spille gitar, trene og lese. Ti lnå har jeg bare kasta bort enda mer tid på nettet. For å få avveksling fra nettslaveriet drar jeg daglig til butikken for å kjøpe middag og tar mer enn gjerne oppvaska.

Vel; jeg har også gjort masse konstruktivt. De siste ukene har jeg vurdert å starte et enkeltmannsforetak. Jeg har sjekka opp alle nettsider som tilbyr informasjon og til og med fått tilsendt brosjyrer. Likevel er det en del ting jeg ikke har helt på det rene. Som hvilke økonomiske konsekvenser det har at jeg bor i utlandet og kommer til å sitte her å snekre de første instrumentene. Og om hvordan det funker å være næringsdrivende og student samtidig. Dessuten er jeg usikker på om jeg klarer å overbevise skattemyndighetene om at dette er innbringende og ikke kan regnes som hobby. Jeg trur jeg må snakke med en skatteekspert om dette. Nordheim gitar- og fiolinmakeri lanseres dermed først over nyttår. Første oppdrag er allerede mottatt og det skal bli gøy å komme i gang.

Når det er sagt - og som nevnt innledningsvis - skal det vise seg å bli riktig så lønnsomt å bo i Klingenthal, om aldri så begivenhetsløst. Med 80 000,- inn på konto hvert år og kun 40 000,- i utgifter blir det nok penger igjen til å investere i verktøy og materialer til verkstedet.

Felebygging

2008-11-09T11:25:00.002+01:00

Chester - Liverpool

2008-10-30T16:09:00.003+01:00

Etter oppholdet i London, gikk turen videre i retning Liverpool, nærmere bestemt Chester. Paul, en jeg studerte med i Berlin bor der og jeg overnattet hos familien hans fra søndag til onsdag. Litt trangt med plass, men kjempehyggelige folk. Og god, og mye, mat. Var så vidt innom Wales en formiddag for å se på en foss som viste seg å være ikke noe mer enn en kjapp elv med et stryk. Gikk en tur opp til et 1700-talls eikehus - Plas Niewydd - der to rike gamle damer i sin tid holdt til. Stedet heter Llongellyn og var riktig så koselig. Det viste seg til og med å være en av stasjonene Thomas-toget stopper ved.

Liverpool var like fett som forventa. Stor by med mye å by på. Tilbragte mesteparten av tida på Albert Dock der museene ligger, men tok selvfølgelig et par pintes på The Cavern. Albert Docks har maritimt museum, en avdeling av Tate Modern og et Beatles-museum. Interessant. I tillegg ligger et World Museum i sentrum med en hel etasje viet andre band, musikere og musikklokaler i Liverpool. The Coral, Atomic Kitten og Elvis Costello har alle utgangspunkt i Liverpool.

Chester er litt mindre enn Liverpool, men er veldig koselig. Byen ble bygd av romerne og har en mur rundt hele bykjernen, i tilllegg til et amfiteater. Dessuten er byen full av de karakteristiske hvite bygningene med svarte bjelker på kryss og tvers. Byen har ellers mest handlegater og shopping å by på. Litt kjedelig i lengden.

London

2008-10-23T01:11:00.005+02:00

Som oppvakte facebookere har lagt merke til, befinner jeg meg nå i London. Fin by. Mye å se. Jeg har ikke vært her før. Pinlig? Kanskje. Verdt å se? Definitivt.

Til nå har jeg sett:

St. Paul's Cathedral
Maritime Museum (Greenwich)
Chinatown
Piccadilly Circus
Tower Bridge

Hyde Park (med Peter Pan-statuen)
Tower of London
Fleet Street (prøvde å finne Temple Church, uten suksess)
National Gallery
Camden Town (marked)

HMV (fyllte opp kvota med dvd-er og en ny Bill Frisell-skive)

Buckingham Palace
Westminster Abbey
British Museum

Det er vel omtrent det jeg husker i ettertid.

Om å gå seg bort. Oppdage.

2008-08-23T21:52:00.011+02:00

I dag hørte jeg på Språkteigen. Det er noe jeg gjør nokså ofte. Jeg abonnerer på podcast og får med meg det meste av finurligheter innen norsk språk. I dag var det en som lurte på hva det vil si å forsove seg. Når har man egentlig forsovet seg? Et nokså pedantisk spørsmål i utgangspunktet, men like fullt interessant. Det åpner nemlig for en hel del andre, liknende problemstilllinger. Sylfest Lomheim, fast innventar i Språkteigen, svarte at det er opp til hver enkelt å definere når man har forsovet seg. Rekker du frokosten, men kommer for seint til skolen -eller omvendt- Et nokså diplomatisk svar.

Jeg vil påstå at det å forsove seg har mye til felles med det å gå seg bort. I alle fall når det gjelder begrepsdefinisjon. Hva vil det egentlig si å gå seg bort? De fleste har kanskje ikke tenkt så mye over dette, men det er en nokså viktig ting, synes jeg. Du skjønner; jeg er en oppdager. Akkurat nå er jeg dessuten i Praha, en nydelig by å oppdage.

Praha er imidlertid ikke den første byen eller stedet jeg har oppdaget. Eller gått på oppdagelsesferd i, om du vil. Jeg har flere ganger "gått meg bort", i alle fall dersom man skal bruke den intuitive definisjonen av begrepet. Dersom man skal bruke eksempelet over som rettesnor, er det jo opp til hver enkelt å avgjøre hva det vil si å gå seg bort. For min del har jeg flere ganger kommet bort fra den planlagte ruta, men alltid kommet frem til målet. Da har jeg vel strengt tatt egentlig ikke gått meg bort? I egenskap av det å være en oppdager, vil jeg påstå at tvert imot. Jeg er ikke nødvendigvis alltid klar over hvor jeg er til enhver tid, men det er jo litt av greia med det å oppdage -først når man er litt utenfor allfarvei, når man ikke vet helt hvor man er, har man sjangs til å oppdage de virkelige perlene. Det er en oppdagers mål. I alle fall er det mitt mål. La tilfeldigheter og innfall styre retningen. Gå på måfå rundt i trange gater. Forbi rare mennesker. Fine bygninger. Skulpturer. Kunstverk. Puber, kneiper og parker. Små sjapper og andre kuriositeter.

Man trenger ikke vite hvor man er mens man er ute og oppdager slike ting. Jeg trenger i alle fall ikke det. Så lenge man er aleine eller sammen med noen som er av samme oppfatning, gir det en god følelse å slippe å bekymre seg for hvor man er hele tiden. For ikke å si bekymre seg for om man har gått seg bort eller ikke.

Tilbake til Praha. Dagen er - som den oppmerksomme leser allerede har tenkt seg - gått med til byvandring. Jeg skal ærlig innrømme at jeg stort sett har gått i opptråkka løyper og ikke vært utenfor turistområdene i større grad. Ikke desto mindre er dette en fantastisk by å bare traske rundt i. Et mekka for en oppdager slik som meg selv. Jeg liker byen så godt at jeg kunne tenkt meg å flytte hit. Bo her et år eller noe.

Byen er imidlertid for vakker til å oppdage på egenhånd

ordekvilibrist

2008-08-12T12:03:00.005+02:00

Denne evinnelige blogginga tar jo knekken på en stakkar. Men det er vel bare å bite i det sure eplet (de begynner jo etterhvert å komme på markedet igjen) og ta fatt på en ny runde meningsløse skriblerier. Vel, det er kanskje godt for noe: Jeg får stadig henvendelser fra mennesker jeg ikke ante leser min blogg om at joda, de leser min blogg og er allerede lei av å vente på nytt innlegg. Til dere; ikke fortvil. Her kommer neste avsnitt. På min vei til oppnåelse av betegnelsen "ordekvilibrist", er det unektelig god trening i det å blogge.

Det er flere uker -for ikke å si måneder- siden jeg sist oppdaterte bloggen min. Strengt begynner jeg å bli litt lei av å poengtere at det er lenge siden sist også videre og jeg begynner å tenke at det kan være det samme ("jeg skriver vel når jeg vil, for pokker!"). Samtidig er det jo litt hyggelig at folk faktisk leser hva jeg skriver. Kanskje dere som leser kan komme med en oppmuntrende kommentar i ny og ne? Slik ville det bli kanskje lettere å skrive. Jeg er egentlig litt lei av å bemerke at jeg er lei for at jeg ikke har skrevet i det siste.

Nå har jeg forresten finni en kabel til kameraet mitt så jeg kan laste opp bilder jeg har tatt selv. I det siste har det blitt en del bilder lånt fra nettet. Problemet er bare at datamaskina mi på en eller annen merkelig måte er helt full med et eller annet. Jeg skjønner ikke helt hva, for jeg har sletta ganske mye musikk, har slutta å laste ned filmer og slikt fra nettet og brent ut de største dokumentene på cd. Jeg må kanskje vurdere å kjøpe ny mac. Den jeg har nå er ikke til å stole på.

Hallstatt og Mittenwald

2008-05-28T23:22:00.007+02:00

Har desverre foreløpig liten mulighet til å laste opp bilder fra denne turen. Bildene ligger nemlig på kameraet og kabelen et sted mellom her, Berlin og hjemme.

Vel. Rett over påske sto altså Hallstatt i Østerrike som reisemål for elever og lærere ved Berufliches Schulzentrum für Technik AFZ. Bildet til venstre er lastet ned fra internett -uten tillatelse fra myndighetene.

Hallstatt står på Unescos liste over verneverdige steder, kulturminner og den slags, noe som ikke er vanskelig å forstå når man først er der. Riktig idyllisk lite sted med tusen meter høye, snødekte topper, steile som sunnmørsalpene, kransende om (beklager ordvalget; tyskerne har en tendens til å bruke delbare verb) en liten innsjø. Byen har tidligere bedrevet saltutvinning i stort monn og innsjøen bærer visstnok ennå preg av dette.

Byen har knappe tusen innbyggere og av disse, eventuelt i tillegg, er cirka 500 studenter ved kunsthøyskolen her. Det vil si; omtrent tre hundre og femti av disse igjen er snekkere og resten er instrumentmakere og kunstnere. Vi var der selvfølgelig for å snakke med instrumentmakerne og få en innføring i hvordan disse bygger for eksempel fioliner. Forskjellen er stor fra den måten vi i Vogtland bygger på. Folka var imidlertid vel så hyggelige. Bemerkning; merkelig mange kjenner den gamle skandinaviske gudetroen og dagens metal-tradisjoner..

Neste etappe for reisen var Mittenwald i Bayern. Like idyllisk som på tv. Ørlite grann kitschy med veggmalerier med bibelske motiver, vinranker og vinduslemmer.

I Mittenwald er det selvfølgelig også instrumentmakere. Fortrinnsvis fiolinmakere, men også gitarmakere. Vi fikk desverre ikke tid til å snakke noe særlig med elevene, men ach! for en pen by. De som følger med på spåschsrevy'n , kjenner selvfølgelig til Garmisch-Partenkirchen som er nabobyen. Mine medstudenter mener vår utdannelse er bedre, men jeg kunne ærlig talt godt tenke meg å få mesterbrev etter bare fem år slik de -etter hva jeg forsto- gjør i Mittenwald.

Köln

2008-04-19T15:01:00.009+02:00

Rett etter semesteravslutning gikk turen til Köln, en av Tysklands største byer. Og fineste. Og mest sjarmerende. Jeg burde selvfølgelig skrevet om denne turen tidligere, men det blei liksom aldri tid til det. Ikke hadde jeg lyst, heller.

Ideen om å dra på tur ble egentlig luftet først i slutten av januar. Vi hadde allerede vært i Dresden på helgetur. Alle gutta på språkkurset ved Humboldt. Det ga mersmak, men med visse forbehold. Åtte mann fra forskjellige land på tur sammen innebærer en del stress. I alle fall når halvparten helst vil gjøre alt sammen mens den andre halvparten helst skulle gått på egenhånd. En del grining til tross (ja, bokstavelig talt..) kom vi oss tilbake til Berlin som gode venner og vel forlikte. For tre av oss var det imidlertid enighet om ikke å dra på bytur med så mange folk igjen. Oss tre sammen, derimot, ville være en bedre idé.

Etter en del ballkasting hva reisemål angikk, kastet vi -Thorsten fra Danmark, Paul fra Liverpool og jeg- oss rundt og bestilte hostel i Köln for tre dager. Enkle menn som vi er, fant vi ut at det ville være vel verdt å bruke noen dager på å teste ut byens lokale brygg kölsch.

Reisen mellom Berlin og Köln tar omtrent fem timer med bil. I Tyskland finnes et nokså omfattende haikesystem. Folk som kjører langt og alene tilbyr gjerne andre å sitte på mot en andel av bensinregninga. En del tar seg naturligvis godt betalt, men det blir uansett mye billigere enn å kjøre tog. For min del ble haiketuren til Köln en nokså sammenklemt affære. Den kjappe, nye BMW-en var ikke lagd for tre passasjerer i baksetet. Nok om det.

Vel fremme i Köln, gikk snart turen til første ølhus. Kölnerne har vært flinke til å ta vare på gamle øltradisjoner. Hvert ølhus har sitt eget bryggeri utenfor byen eller brygger sitt eget øl i lokalene og kölschen blir fremdeles lagret på tappet fra trefat. Glimrende. Litt merkeligere er det at all kölsch blir servert i 2 dl-glass. Det aller rareste -men ikke desto mindre morsomme- er de nokså aggressive servitørene. De spør deg ikke om du vil ha nok en kölsch. Nei -de går ut fra at du vil ha en til inntil du gjemmer glasset, snur det på hodet eller dekker det med ølbrikka. Dersom du ikke passer på, gir de deg et nytt glass fra ølkransen sin, setter en strek på ølbrikka og er borte like raskt som de kom. Det kan fort bli en fuktigere kveld enn man hadde planlagt. Men på den annen side er jo ikke 2 dl akkurat mye å skryte av. De hyggelige ølstuene man finner på nesten hvert eneste gatehjørne - i alle fall i Altstadt- gjør jo også sitt til at man ikke har noe imot å bli værende et glass til. Og ett til. Og ett til.

Jeg har ikke tall på hvor mange glass som ble konsumert. Det er vel dessuten mindre viktig. Det som er viktig er at vi førte liste over hver ølstues kölsch. Hver type ble gitt karakter etter smak og farge. Dertil kom karakter for ølstuas gemütlichkeit eller den lokale maten. Det er jo tross alt en ganske viktig del av øldrikkingen at man føler seg vel der man sitter.

Nå skal det sies at vi ikke dro dit bare på grunn av ølet. Så langt derifra. Vi fikk da opplevd litt annen høykultur også. Som det romersk-germanske museet, sjokolademuseet og sportmuseet. Det mest imponerende var selvfølgelig Kölner Dom, Nord-Europas største katedral. 500 trappetrinn til klokketårn og utkikksplassmed utsikt over hele byen. Imponerende. Under kirken ligger skattkammeret med skatter som kirkens menn har samlet opp gjennom tiden. Liten tvil om at Kölns prester har levd et ålreit liv..

Hmm.. Teksten som står skrevet over ble påbegynt for cirka fire uker siden og jeg har ærlig talt vanskelig for å avslutte på noen god måte.

Turen hjem gikk forøvrig på skinner.

2008-04-18T23:16:00.001+02:00

1. Var det denne fyren som sampla alle lydene til det første keyboardet vårt?
2. Er det slik det høres ut når bror lager mat for kongen?

sykkel

2008-04-18T11:50:00.003+02:00

Selv om været her ennå er nokså ustabilt og ettermiddagene er nokså kalde, er det ingetning som hindrer meg fra å teste kroppens fysiske yteevne. Forutseende som jeg var da jeg dro ned hit, bestemte jeg meg for å ta med min for kun kort tid siden innsyklede sykkel. I starten gikk det riktignok ganske trått, men overkommelige reisemål som Vogtland Arena og halvveis til Aschberg ble valgt for ikke å ødelegge moralen fullstendig. Etter ikke mange dagene ble imidlertid rekkevidden utvidet og målene stadig mer ambisiøse. Terrenget her er ujevnt og bakkete (mye likt Larvik, bakkebyen) og man legger straks merke til at kroppens fasong har et visst avvik fra de man husker fra gymboka på skolen. Nå er det jo uansett langt til jeg når igjen disse idealkroppene -til det er jeg redd Tysklands mange karbohydratholdige fristelser er for store- men ingenting skal hindre meg fra å prøve. Sykkelhansker er allerede kjøpt inn og Playlist på iPod-en er underveis. Det er rett og slett veldig gøy å sykle og landskapet overrasker stadig med oppdukkende detaljer.

I morgen går turen til Falkenstein. Omtrent fire mil frem og tilbake.

med det samme vi er i gang..

2008-03-28T11:28:00.002+01:00

..kjører jeg på med et nytt (kort) innlegg. Det skal handle om påske denne gangen også. Den går nemlig smertelig raskt mot slutten. For mange er den naturligvis allerede over (se innlegg under). For min del, derimot, gjelder det å trekke ut de siste feriedagene så mye som mulig. Ikke til det langtekkelige -så ferieedesperat er jeg ikke -men i alle fall forsøke å bruke de siste par dagene til å gjøre ferieting. Fornuftige ferieting. Om ikke annet så for å bedre samvittigheten etter all kaffedrikkinga og kakespisinga.

Som å gå på ski. Det har jeg til nå bare gjort en gang i påska, noe som på en måte er en selvmotsigelse i seg selv, i og med de store snømengdene som fortsatt ligger her i traktene. Imidlertid finnes det en god grunn til dette. Det finnes forsåvidt flere, men først og fremst at jeg ikke har hatt egne ski siden folkehøgskoletiden, noe som begynner å bli ganske lenge siden (lang historie gjort kort: birkebeiner; utforkjøring i skare med langrennski; ødelagt binding; kortpustet løping i forsøket på innhente skia som seilende i nedoverbakke like fort forsvinner ut av syne som håpet om noen gang å få se skia igjen). Dermed har jeg vært tvunget til å låne ski hver gang det har vært aktuelt å spenne planker på beina.

I går gikk jeg endelig til innkjøp av flunkende nye ski. Brede sådanne og med stålkant. Dagen i dag er viet samvittighetsfull skigåing langs Lågens frosne bredder og i Hedrums dype skoger.

God helg!

kaktus

2008-03-28T11:22:00.002+01:00

Det viser seg å være vanskeligere å skrive korte innlegg enn jeg trudde. Forrige innlegg er jo et nokså godt bevis på det, stikk i strid med det jeg lovet i innlegget før der igjen. Jeg kan ikke annet enn å beklage, men det er akkurat som ordene tar meg i mitt tidvis håpløse forsøk på å konstruere finurlige setninger. Jeg skal prøve å skjerpe meg. Det er jo mye gøyere å lese korte, morsomme innlegg med bilder og videoer. Jeg sender en virtuell kaktus til meg selv -så kan jeg ha det så godt..

påskeskjegg

2008-03-17T21:59:00.005+01:00

Tida har gått fort og det er allerede påske. For noen. Her i landet er det ingen som ser ut til å bry seg om at Jesus red inn til Jerusalem på et esel. I alle fall er det ingen som bruker det som et påskudd for å ta tidlig ferie. Her er det beinhard jobbing frem til det braker løs på selveste skjærtorsdag. Det betyr naturligvis en masse ekstraarbeid for en stakkars innflytter som kun i liten grad -om noen- er kjent med de tyske helligdagstradisjoner. Jeg snakker selvfølgelig om meg selv og at jeg i god tro -og i god tid, for en gangs skyld- bestilte billetter til hjemreisen fredag 14.mars og tilbakereisen påskeaften. Ekstraarbeidet består -som den oppvakte leser straks kan ane- i ombooking av billetter.

Student som jeg er, er jeg naturligvis interessert i å reise billigst mulig. Det betyr gambling på flypriser -i første rekke vil det si venting på at flyprisene kanskje dumpes med et par-tre hundrelapper, noe som er ganske nervepirrende, i og med at flyprisene like godt kan bli satt opp med minst like mange hundrelapper. Det betyr videre at jeg risikerer å sitte igjen med skjegget skikkelig godt fast i postkassa. I og med at jeg stadig opplever ujevn skjeggvekst, og at det skjegget som tross alt utgjør en nokså synlig attributt, kan det komme til å gjøre skikkelig vondt. Kort skjegg gjør vondere enn langt skjegg, det er jeg ganske sikker på.

Profeten Muhammed (fred..) skal visstnok ha praktisert fyldig skjeggvekst og dertil oppfordret folk rundt seg til å gjøre det samme. I følge Sayyiduna Abd Allah ibn Umar (Gud vet hvem han var..) skal Muhammed (fred..) ha sagt "trim barten, og la skjegget gro". En annen muslim, Sayyiduna Anas ibn Malik, mener Muhammed (fred..) skal ha sagt "trim barten, la skjegget være, og ikke etterlikne jødene!" Hva denne ibn Malik, eller Muhammed (fred..) for den saks skyld, hadde i mot jødene er jeg ikke helt sikker på, men man kunne kanskje trekke den konklusjonen at de flidde sitt skjegg dårligere enn muslimene. Bibelen har -om enn i mindre grad- sine retningslinjer hva skjeggpleie angår. Jeg siterer selveste 3. Mosebok; "I skal ikke rundskjære eders hår; heller ikke skal du klippe ditt skjegg kort." Det ser ikke ut til å være store forskjellen på hva muslimer og jøder har å forholde seg til. En kunne tolke det som en ren hetskampanje fra muslimenes -beklager generaliseringen- side, eller kanskje var de bare mer forfengelige.

Nå vel, jeg veit ikke om jeg oppfyller noen av skriftenes påbud eller forbud, ei heller hvorvidt skriftene gir sine påbud/forbud på bakgrunn av skriftforfatternes erfaring med postkasser, men jeg vet at det skal bli deilig å komme seg hjem til Norge, der ting er som det pleier og der feriene starter når de skal.

Jeg ønsker dere alle en riktig god påske!

raus aus Berlin

2008-03-08T11:23:00.004+01:00

Som de fleste av mine blogglesere er mer eller mindre klar over, er jeg nå 1. ferdig med studiene i Berlin, og 2. fryktelig dårlig til å oppdatere bloggen min. Flere har allerede uttrykket sin misnøye vedrørende siste punkt og jeg skal nå forsøke å gjøre noe med det. Forsåvidt gjelder den samme misnøyen også vedrørende første punkt, men det er jeg desverre -eller heldigvis- nødt til å la falle tatt i betraktning min for en stund blivende tilværelse som felemakersvenn.

Nå vel, jeg har ikke tenkt til å skrive noen lang og oppsummerende artikkel fra hele det siste halve året, men snarere skrive korte, lettleste innlegg i retroperspektiv form og kanskje legge til noen bilder. Det kan kanskje til og med stimulere meg selv til hyppigere oppdateringer.

Altså; jeg er ferdig å studere i Berlin. Det var gøy og kan anbefales til de fleste. Nå er det imidlertid Klingenthal som gjelder. To og et halvt år blir jeg her for å snekre fjeler, eh feler. Etter en uke på verkstedet har jeg allerede funnet meg til rette og blitt kjent med en del folk. Det virker med andre ord lovende. Jeg fant -via kamerat Harald, trekkspillmakeren- husrom midt på torget, og dette er utsikten fra soverommet mitt:

(dette bildet har selvfølgelig ikke jeg tatt selv -jeg har tydeligvis lagt USB-kabelen til kameraet mitt på et litt vel lurt sted - men det er omtrent det jeg ser fra soveromsvinduet mitt likevel, altså)

Det var alt for denne gang. Jeg kommer straks tilbake med bilder og tekst fra Köln-tur, i tillegg til mer fra Berlin.

kollektivtrafikkfagforeningsledelsesstreik

2008-02-01T20:06:00.000+01:00

Det er cirka fem kilometer mellom leiligheten jeg leier i Körtestraße og universitetet i Dorotheenstraße. Normalt er dette unnagjort på omtrent 20 minutter med U-Bahnen. Litt lenger når jeg tar buss - og det har jeg vært nødt til omtrent fra november og til slutten av januar på grunn av restaureringsarbeid på U-Bahnhof Südstern rett ved der jeg bor. I disse to månedene så jeg frem til den dagen da restaureringen skulle bli ferdig og jeg igjen kunne bruke U-bahnen i begge retninger. Den dagen skulle være i dag.

Som vi kjenner tyskere flest, er de et nokså punktlig folkeferd. Og riktignok ble U-bahnstasjonen ved Südstern åpnet for bruk i begge retninger til fastsatt tid. Et skår i gleden var det da at kollektivtrafikkfagforeningsledelsen hadde bestemt seg for å gjennomføre en advarselsstreik nettopp i dag. En streik for å vise hvor avhengig Berlins befolkning er av undergrunnsbane, buss og trikk. Byens togførere er nemlig lite fornöyd med at de blir tilbudt bare 200 euro mer i måneden. Byens togførere ser helst at de blir tilbudt 250 euro i lønnsforhøyelse for i det hele tatt å gidde å forhandle.

Dette er annen gang i løpet av min tid i Berlin at kollektivtrafikken streiker, noe en viss Oslo Jazzfestival-utsending fikk merke da han var på besøk i høst. Jeg har ikke noe imot å bruke beina for å komme meg rundt omkring, men synes det er fryktelig irriterende å måtte traske fem kilometer til skolen fordi en gjeng med togførere krever 250 euro mer i måneden. Jeg skjønner jo selvfølgelig at det er snakk om mye penger. Men når de først blir tilbudt 200 euro ekstra, kan da ikke de siste 50 euroene ha så mye å si.

Uansett, planen for dagen var å få tak i en underskrift fra en veilederske på universitetet. Når man er utvekslingsstudent skal man helst sende inn en Learning Agreement, en fagplan eller godkjenning av fagkombinasjon, som skal godkjennes av begge utvekslingsinstitusjoner, altså i mitt tilfelle både UiA og Humboldt. Strengt tatt burde den vært sendt til UiA allerede i oktober/november i fjor. Jeg har derimot utsatt det til slutten av februar. Da er det spesielt ergerlig at den ene som skal signere skjemaet "kommer tilbake neste uke". Jeg har enda ikke fått noen purring på dette skjemaet så jeg regner med det ikke blir noe problem at det kommer i seineste laget. Det irriterende er at jeg gikk fem kilometer til fots ens ærend for å innhente denne underskriften, bare for å komme til stengt dør.

Ikke for dét; det er en ganske fin tur langs Landwehrkanal og opp gjennom Friedrichstraße, forbi Hallesches Tor, gjennom Checkpoint Charlie og forbi Unter den Linden, og det er ikke fritt for fine fotomotiver langs løypa - hadde jeg bare hatt MacBooken min her, kunne jeg lagt dem på nett. Men det spørs likevel om det veier opp for en nokså uproduktiv dag. Dessuten blir jeg nødt til å traske hjem igjen. Selv om ikke Tuva har tatt turen til Berlin, er det ganske kaldt her også, og vinden biter hardt fra seg i de breie gatene.

Heldigvis har jeg med meg ullgenseren min.

Godt nytt år

2008-01-09T12:22:00.000+01:00

Ferien er nå over og jeg skulle vært på vei til Berlin igjen. Slik har det desverre ikke gått.

Østlandet har vært preget av tung tåke, regn og mildvær det meste av ferien, men det har ikke hindret Hedrums sønner fra å gå turer i skauen, koke kaffe på bål og ørlite grann tjuvisfiske. Til stor glede og frustrasjon snødde det 30 cm på et døgn siste helg. Ikke noe å skrive hjem om hvis en sammenligner med sørlandet, men nok til å kjøre fast konebilen til mor. Et par dager har det til og med vært fint nok vær til å stå på ski. Desverre seilte den ene skia mi utfor en bakke på Lillehammer for fire-fem pår sia, og siden har jeg rett og slett ikke prioritert anskaffelse av nye planker. Nå har det begynt å regne igjen, så det kan jo være det samme..

Julaften ble en nokså innbringende affære. Dvd om kroppen, bok om Beatles og et verdenshistorisk atlas i tillegg til nye løpesko oppfordrer til læring og aktivitet. Nå er det bare å komme seg tilbake til Berlin og sette i gang. Jeg har når sant skal sies ikke gjort noe fornuftig hele ferien, så det er ingen grunn til å henge på latsiden når jeg er tilbake.

Nyttårsaften var en fest. Den ble feiret i Oslo med musikkvenner, formiddagskakeselskap, kalkun, vin og whiskey. Vertskapet gikk til sengs i femtida.

Sist helg, da det begynte å snø, blei mora mi femti. Siden broren min allerede var tilbake i Oslo for å jobbe, storesøster fohindret fra å komme på grunn av jobb og mye snø og lillesøster skulle være kioskvertinne på den årlige Petter Wessel-cup-discoen, ble jeg sittende hjemme i min mors nabolag sammen med 12 femtiåringer. Hyggelig det, altså.

Ferien har også hatt et par nedturer. Eller, det er ennå litt usikkert om det kan betegnes som nedtur, for det henger sammen med noe som må kunne kalles en opptur. Jeg har, som kanskje ikke så mange vet ennå, fått et tilbud om plass ved fiolinmakerlinja på skolen i Klingenthal. Det er en definitiv opptur. Nå har det seg sånn at jeg har fått tilbud om sesonglederjobb i Dyreparken også. Det er jo ogsåp en definitiv opptur. Men i og med at jeg flytter til Klingenthal allerede i mars, ble jeg nødt til å takke nei til den jobben. Et sorgens kapittel, med andre ord. Men som et klokt menneske sa; man er nødt til å ofre noe. Mitt offer i første omgang blir da en lederjobb i en bedrift jeg trivdes svært godt i. En jobb jeg kunne hatt i flere sesonger fremover. Og ennå er det ikke sikkert om jeg har mulighet til å begynne å lage fioliner -jeg må nemlig kjempe til meg penger fra Lånekassen. De er ikke særlig glad i folk med ønske om videregående opplæring i utlandet.

Men tilbake til Berlin. Eller riktigere; tilbake til tilbakeveien til Berlin. Når jeg sjekket kvitteringen fra Norwegian i dag, viste det seg at jeg skulle reist alelrede på søndag. Det er tre dager og seks hundre kroner siden. Nok en nedtur.

tysk fuggel

2007-11-25T23:28:00.000+01:00

Her i Tyskland er ikke alt like billig som jeg trudde før jeg kom. Berlin er riktignok kjent for lave priser, men kostnadsnivået har faktisk steget merkbart bare de siste få årene. Det gjelder spesielt boligmarkedet. Men det er jo ikke boligmarkedet jeg skal skrive om her. Nei. Jeg skal skrive om mat. For mat er fremdeles nokså billig. Jeg kan selvfølgelig ikke garantere for kvaliteten på kjøtt, fisk og grønt her nede, men jeg har ikke blitt sjuk ennå, så jeg tar sjansen på at jeg overlever ut semesteret.

Det skal vel ikke stikkes under en stol at jeg er familiens sorte får når det gjelder kokkelering og tilberedning av deilige matretter. I motsetning til min far som gjerne baker brød, steker blodpudding og lager ertestuing, min mor som, i egenskap av nettopp det å være mor, lager det meste av (tradisjonelle, men) gode måltider, min storesøster som (etter mitt inntrykk) tråkker i sin mors fotspor, min lillesøster som knapt er ferdig med heimkunnskapen og sannsynligvis husker utenat oppskrifta på både risotto og marmorkake, og sist og ikke minst min bror som er kokk av yrke (og en svært så dyktig en, om jeg får si det), har jeg forlengst glemt det jeg har lært om koketid på poteter, oppskriften på muffins og hvordan man lager eggerøre. Jeg har derimot opparbeidet med et rykte for å være en mester på pastakoking og frossenpizzasteking. Stemmer ikke det? Vel, det er et rykte jeg har tenkt til å gjøre skam på.

Torsdag gikk jeg nemlig til innkjøp av en saftig fævvel av tysk herkomst. Uten å tenke på salmonellabakterier og fuglepest, tok jeg med meg slaktet hjem sammen med en pose poteter, grønnsaker og litt fløte. Jeg har i utgangspunktet ikke stort til overs for bombastiske amerikanske tradisjoner og det var en ren tilfeldighet at fuggern blei kjøpt inn på selveste Thanksgiving. Uansett; etter en aldri så liten konsultasjon over internett med Andreas, var det bare å skride til verket. Dette ble resultatet:

språk, te og fridag

2007-11-23T13:19:00.001+01:00

I dag kom jeg via et tips fra Språkteigen til å kikke innom Dagbladets gamle Korrekturavdelings nettsider Korrekturavdeling.no. Denne siden burde vært pensum. Det er jo en nokså ukritisk ytring, forsåvidt, men foreløpig virker det på meg som om siden er et godt verktøy.

Den siste uka har jeg jogga hver eneste dag (!). I karbohydratenes land er det best å passe på helsa, og om ikke resultatene av treninga har vist seg ennå, får jeg i alle fall god samvittighet av det. Tre kvarter i Park Hasenheide er dessuten en nokså forfriskende opplevelse, tatt i betraktning at det også her nærmer seg vinter. Med nye låter av Love:Fi og Oðeon på øret er det hele ganske ålreit -naturligvis lastet ned ganske så lovlig fra NRK/urørt. Jeg liker dem. I dag har jeg imidlertid ikke mulighet til å jogge. Boxerskuffen er tom og jeg må bruke dagen på å vaske klær, si opp leiligheten (det er bare tre måneder til jeg er ferdig her) og sende klage på MacBooken min. Jeg kommer like fullt tilbake med bilder og historier fra joggeturene mine i løpet av helga. Parken er nemlig ikke helt blotta for liv og røre.

Overskriften sier te. Jeg har som kanskje ikke så mange vet kutta ned på kaffedrikkinga. Det vil si, jeg har ikke slutta å drikke kaffe. Jeg har bare finni ut at det ikke er helt godt for kroppen å helle innpå med dårlig kaffe i eininga. For å si det på en annen måte; jeg er blitt litt kresen når det kommer til kaffe. Det jeg håper å oppnå med det, er rett og slett å få tilbake en slags luksusfølelse eller følelse av hygge når jeg drikker kaffe.

I stedet for kaffe har jeg gått over til å bli en tedrikker. Foreløpig er jeg ikke spesielt avansert -det går stadig i posete, men i følge min søster som er en erfaren tedrikker, og som nå av en eller annen grunn har begynt å drikke kaffe, skal det være akkurat det samme om teen ligger i poser eller på boks. Jeg er ikke helt sikker, og har satt opp tekanne på ønskelista til jul. Jeg er overbevist om at det må smake bedre med te som er trukket fra uknuste blader enn pulveriserte teblader. Til nå har jeg kjøpt fem forskjellige teposesorter og bare én av dem har vært nogenlunde velsmakende. Det er selvfølgelig grønn tesom gjelder. Med honning. mmm...

frisell

2007-11-18T12:02:00.000+01:00

Som de fleste har fått med seg, er jeg en ivrig Bill Frisell-fan. Det er ikke til å komme fra at mannen er en til det irriterende inneslutta fyr. Det viser seg først og fremst på scenen. Likevel lar jeg ikke dette hindre meg fra å samle alt den mannen har gitt ut av musikk. Samlinga mi er riktignok ikke komplett ("åh, så langt derifra"), men den begynner i alle fall å ta form, for ikke å si tilta en anselig størrelse. Til nå har jeg like oppunder tyve album av Frisell, i tillegg til DVD og sangbok. Ennå er det lenge igjen til komplett samling (Frisell har vært med på rundt 400 innspillinger, visstnok), og det er jo ikke alt som er like bra.

Med dette tilegner jeg bloggens første Slideshow til gitarister over alle gitarister:

lekser?

2007-11-16T11:08:00.000+01:00

Er ikke helt sikker på i hvilken grad man skal stole på amerikanere, nærmere bestemt amerikanske forskere. Nå har imidlertid en av dem lansert en teori om at lekser er totalt bortkastet. Det er jo et nokså sikkert kort å spille. I alle fall om man ønsker å spille på lag med leksetrøtte elever. Jeg vil tro en del lærere setter lærerværelseskaffen i halsen når de får høre streberelevene sine henvise til forskningsresultater når de blir bedt om å forklare hvorfor de var ute og lekte i snøen i stedet for å skrive stil eller gjøre matteoppgaver.

Jeg fikk umiddelbart et ambivalent forhold til denne amerikanske forskeren og hans lekseteori. Det minner meg på snuskrigen, melkediskusjonen og en del andre hete temaer der forskere legger frem mer eller mindre revolusjonerende resultater. Som regel lagt frem med en frekvens akkurat lav nok til at vi har glemt forrige gang akkurat det samme resultatet kom frem i offentligheten. Jeg mener; det er vel ikke spesielt nytt at forskere mener snus er livsfarlig, og det er allerede en godt innarbeidet "sannhet" at å drikke melk er unaturlig for mennesker. Det kommer neppe til å ta lang tid før neste forsker finner vel så overbevisende resultater som den ovenfornevnte amerikaner'n på at det eneste som gir bedre karakterer på skolen er nettopp flittig arbeid med leksebøkene. Jeg velger i alle fall å fortsette med de hardt innlærte, om nå enn noe forkvaklete, leksevanene jeg har.

Kutt statsstøtta til tåpelige forskningsresultater; NÅ!

what to do in Berlin when not reading Brinkman

2007-11-15T22:54:00.000+01:00

regner med så godt som ingen klarer å følge med i svingene her, så ofte som jeg blogger for tiden.

som overskriften hinter om (hvorfor i alle dager er den på engelsk, egentlig?), så burde jeg sittet inne og lest rolf d. brinkmans beat-roman "keiner weiß mehr". det vil si, så mye sier vel faktisk ikke tittelen, akkurat, men det er like fullt det jeg burde gjort. lest Brinkman, altså. jeg burde strengt tatt skrevet tittelen på tysk, når jeg tenker meg om, men la gå. boken handler om en pedagogikkstudent med kjerring og barn i en liten -eller stor nok- leilighet i Köln, stor nok fordi jeg lurer på om ikke det bor et par kompiser av fortelleren i leiligheten, sammen med paret og det lille barnet , og jaggu trur jeg ikke min santen det er liten rakker i kjømda, ævv. det er nokså vanskelig å gjengi skrivestilen, men jeg gjør mitt beste, for maken til kommamengder, sidestilte og underordnete setninger har jeg ikke sett maken til. tilsynelatende usammenhengende og i alle fall vanskelig å få med seg detaljene. det er likevel ganske morsomt innimellom og til og med tidvis spennende. men tilbake til overskriften, jeg burde, i stedet for å ikke lese Brinkman, lese Brinkman, noe jeg ikke gjør, heller greie ut om hva som skjer i Berlin. jeg har jo allerede skrevet om noe av det som skjer her nede, men langt fra alt. mer kommer.

i morgen skal jeg på et Weinerei, nå skal jeg hente klesvaska mi hos Karl Ivar.

tax free

2007-11-14T23:24:00.000+01:00

I dag så jeg en fyr som løp fra restaurantregninga si. det var ganske morsomt. kokken eller servitøren løp etter ei beite, men ga opp etter knappe hundre meter. Jeg veit selvfølgelig ikke helt sikkert om det var dét som var tilfelle, men det så i alle fall sånn ut.

Jeg har kjøpt kamera. digitalt. nå er det på tide å sette seg inn i hvordan det brukes. fryktelig fint å kjøpe ting i utlandet, er det også. bare si i fra i kassa, så får du ei lang remse som skal fylles ut med navn og passnummer og ei hel bråta med annen info, så får du igjen momsen på flyplassen. nå er jeg på jakt etter andre fine ting som jeg kan få igjen momsen på. studiomonitorer, for eksempel. har ikke annet enn høyttalerne på mac'en, og den mac'en er jo som nevnt tidligere ikke helt til å stole på. saken er bare den, at det er vanskelig å finne skikkelige studiomonitorer i butikker med tax free shopping-merke på døra. har selvfølgelig sjekka ut muligheten for å kjøpe på nettet fra USA eller der, siden dollarsen er så billig, men de nettbutikkene sender jo mesta ikke til Europa og dessuten kommer tollen i tillegg og da blir det fort dyrt.

Siden jeg nå har kjøpt kamera, håper jeg å gidde å blogge litt oftere. blir jo tross alt litt livligere å sette inn bilde ved teksta. dessuten skjer det jo ganske mye i denna byen -har jeg skrivi om det tidligere, tro? husker ikke hva jeg skreiv, i så fall- og da kan det jo være greit å dokumentere det.

nå har jeg nettopp spist opp kveldsmaten min, bestående av to gulerøtte og et glass juice, og skal ta kvelden. må lese hundre sider tysk beat-kulturbok til fredag, og da er det greit å komme i gang.

2007-11-07T19:20:00.000+01:00

nok en gang er det god stemning i Berlin. jeg er nettopp blitt innvilget et språkstipend og er klar for å bruke dem opp på synth, gittar, høyttalere og øl. jeg må bare finne et sted der de selger alt dette -jeg er en elendig shopper, og ser helst at jeg finner alt på ett sted.. penga blir etterbetalt så jeg har god tid.

har nettopp vært på middag hos Karl Ivar i femte etasje og glemte å takke for kaffen. neste gang får det bli min tur til å servere. Jeg har jo tross alt kjøpt nok servise til to, og dessuten en ekstra stol. fryd og gammen. mest gammen, egentlig

nå skal jeg prøve å lese meg opp på tyskleksene jeg har hatt de siste fire ukene. Testa ut treningssenteret til universitetet tidligere i dag. det var begredelige greier, men nå må jeg handle mat. ellers har MIA bestemt seg for å starte opp igjen i Sarpsborg. jeg har i alle fall fått et brev derfra der de opplyser om at de er i ferd med å kartlegge behov og ønsker for å fullføre instrumenmakerutdannelsen. mitt behov og ønske er sterkt gjeldende, og det skal jeg presisere det i brevs form. omgående.

hadde forberedt meg på tur til Kristiansand for å gå på jobbintervju i løpet av november. det ser det ut til at jeg slipper. fikk brev derfra også, nemlig. forhåndssøknad med mulighet til å få jobb på bakgrunn av arbeidsinnsats forrige sesong. gjenstår å se hvem som jobba hardest. jeg trur jeg har i alle fall ei ørlita stjerne i noens bok. neppe i vattenfalls. har glemt å betale strømmen. og ikke i feierns. var ikke hjemme da han ville sjekke gastilførselen.

må som sagt handle.
lars var her i helga. jazzfestival og nok en gang god stemning. brukte litt mye penger på øl, musikk og restaurantmat. men det var hyggelig og vel verdt penga. som sagt god stemning. ingvar ambjørnsen hadde bokslipp på zwieBelfisch søndag og da var det gratis filharmonidag også. jeg var på jazzfestival og visste ikke noe om det. lurer på å lese boka. noen som har lest den?

har ennå ikke sendt brev til andreas og heller ikke til jazzklubben. må jo rapportere om jazzforholda. mye gøy som skjer her bare jeg leiter. skal forøvrig kjøpe kamera for stipendpenga også. da kan jeg laste opp litt bilder. så blir bloggen litt mer levende.

mac

2007-10-10T13:36:00.000+02:00

Jadda! har fått igjen macen nå.

I utgangspunktet burde det jo ha vært en gledens dag -men det viste seg jo selvfølgelig at problemet på ingen måte var løst. Skjermen blinker like mye som før og det har til og med oppstått en ny feil: vifta durer og bråker som en blanding av bisverm og en gammel filmfremviser. Sånn var det ikke når jeg leverte den fra meg! Garantien er nå selvfølgelig gått ut, så jeg er litt usikker på hvordan dette skal gå -har kontakta verkstedet i Stavanger og de sa de skulle fikse ny reparasjon her i Tyskland. Begynner å angre på at jeg kjøpte maskina; skjønner i alle fall godt at folk velger vanlige laptoper fremfor mac.

Språkkurset er ferdig og om ikke jeg er helt tysk ennå, er jeg i alle fall blitt nokså godt kjent med den tyske kulturen -billig øl har den bakdelen at det gjerne inntas hyppig og i store kvanta -det blir med andre ord ikke så billig allikevel. Smaken er dog upåklagelig.

Nå burde jeg lage timeplan..

skjer ting?

2007-09-26T14:28:00.000+02:00

underoverskriften i bloggen min lyver. Jeg er i en av Europas störste byer og det skjer skikkelig lite rundt meg. Ikke for det; det foregär ting overalt, men de er trivielle til det kjesommelige. Gamle bygninger restaureres fremdeles etter over 60 ärs fredstid. Nye bygninger bygges for ä fylle opp tomrommene der Berlinmuren en gang stod. De samme nyhetene har rullet over U-BahnTVene de siste tre dagene. Hvor ble det av studentopprörene? Bilbrannene? Demonstrasjonene? Har de forresten tatt han derre seriemordern som löp rundt i Tyskland i vär? Har ikke hört noe mer om det..

nok om det. Jeg var i dyrehagen her om dagen. Knut er jo en luring og selene er nok underholdning for en hel ettermiddag der de sklir avgärde i vannkanten. Pingvinene gjör ikke sä mye ut av seg, og det gjör strengt tatt hverken elefantene, neshornene eller flodhestene. Lövene er like slöve som i Norge og orangutangenes atferd ligner til forveksling pä menneskers. Uteomrädene i dyrehagen er riktig sä fine og forseggjorte. Det virker som dyra trives (bortsett fra at sä godt som alle har sandunderlag, kamel sä vel som tapir), men plass er det ikke for mye av. De fleste fuglene sitter alenei smä bur, kongeörnen har fätt tildelt knappe 25 kvadratmeter. Neppe nok til ä strekke pä stjerten. Ulvene deler pä kanskje et mäl jord og sänn gär vel egentlig refrenget her i gärden..
Riktig sä älreit er det likevel ä slippe unna souvenirbutikkene -for dem er det ikke mange av. Kun et par boder med Knut-effekter og noen iskiosker her og der. Parken er neppe privateid, altsä.

Nä mä jeg egentlig konsentrere meg om et leserbrev som skal leveres inn om en times tid.

Four and twenty years ago

2007-09-20T18:12:00.000+02:00

pä tide ä skrive litt igjen för jeg glemmer innloggingspassordet..

Jeg har blitt 24 og har meldt med inn i Berlin. Det tok cirka en time. Vurderer ä kjöpe en berlinerbolle for ä feire. Mulig jeg fär 110€ i velkomstgave (alle studenter fär visst det), men det er ikke helt avklart for min del ennä. I utgangspunktet burde jeg jo invitert pä pölsefest; plass har jeg nok av, men ennä ingenting ä sitte pä. Det gär dermed ut -satser pä ä helle innpä et par öl i stedet. Det er jo som kjent bäde billig og godt her. Dessuten er det festival i Berlin.

popKomm.

I gär var det gratis utekonsert med The Streets -PR-jippo fra telefonselskapet (eller noe) O2. Det var fett!

I kveld er det norske og svenske band som stär pä plakaten. Soundtrack of our Lives, the Grand og Superfamily er vel de störste. Dessuten en del indieband rundt omkring. Koster 15 € pä ett av stedene for fire-fem konserter og jeg synes av en eller annen grunn det er dyrt. 6€ for indiekonsertene pä de smä klubbene. Skal pä skolen tidlig i morra, sä jeg velger vel det som er ferdig först.

Har ennä ikke finni noen jazzklubber her, men satser pä det dukker opp noe. usikker pä hvordan jazztilbudet her i byen er. Berlin er stort, sä jeg mä vel leite litt.

Tar forelöpig et fireukers spräkkurs for ä friske opp mine (hardt tilkjempede?) ferdigheter fra tre är tilbake. Klarer meg sänn tälelig greit, til tross for en del gramatiske skavanker. Folka i klassen er älreite; en ukrainer som har studert norsk, en danske og litt mange engelsktalende skulle vel egntlig tilsi at tysk kommer i siste rekke, men det har funka til nä.

har ennä ikke fätt igjen MacBooken min. Det har tatt snart to mäneder. Den er sendt fra Norge, visstnok (det mätte Jaran ta seg av fordi udugelige folk pä Tell i Stavanger först klarte ä rote bort eller glemme pakka jeg sendte dem pä Boxoffice og dermed ikke rakk ä sende den i retur för jeg forlot landet). Det blir en gledens dag när (eller hvis) jeg fär den.

Venter dessuten pä nytt telefonabonnement, avisabonnement og vurderer ä fä meg tysk bankkonto. Blir dyrt og tidkrevende ä overföre fra DnbNOR hele tida. dessuten tar nesten ingen restauranter, butikker eller andre steder VISA, sä jeg mä ta ut penger i banken hele tida og det koster inni granskauen mye..

begynner forresten ä bli litt lei av ä kjöre U- og S-Bahn. Det lover jo ikke akkurat godt siden jeg er noksä avhengig av dem for ä komme meg noe sted her i byen.. Sänn sett mye greiere med Kristiansand; det er gä-avstand til alt.

Mä skaffe meg kamera -mye ä ta bilder av her. Hösten har kommet, men den er noksä mye mildere enn i Norge.

snakkas!

2007-06-27T23:10:00.000+02:00

Lavfrekvent (eventuelt seinfrekvent) blogging til tross; her er et ørlite innlegg skrevet på tampen av en nokså stressa dag. En dag med beinhard og forsøksvis effektiv jobbing i Dyreparken. En dag med foreldre- og søsterbesøk. En dag med litt mye is og kaffe. Og en dag som ser ut til å ende opp med en aldri så liten øl. Velfortjent? Jeg velger å se det på den måten..

De siste ukene har stort sett gått med til jobbing. Skreiv jeg det i forrige innlegg også? Hmm.. Besynderlig. Jeg har blitt forfremmet, og smykker meg nå med den tvilsomme tittelen Lagerassistent (eller noe slikt). Vel, det betyr mer ansvar og mer stress. Men det betyr også ørlite mer penger. Og det liker jeg.

Ad.hoc-jobb i Ravnedalen. Som vaktbikkje. Musikere ække te å stole på, vettu.. men det er jo ålreit for meg som liker å jobbe -nye kontakter og ei litta fot innafor nok en bransje. Finfint! Og bra folk, må vite.

Nettopp kjøpt med sykkel og har prøvd den én gang. Sykla til Dyreparken på lørdag klokka ti over seks og endte opp med å komme en halvtime for tidlig på jobb. Litt dårlig forhåndsresearch er antakelig grunnen, for jeg kan neppe hevde at kondisen har skylda. Foreløpig, i alle fall.. Satser på at den blir forbedra utover sommern.

Har testa grillstemninga et par ganger også. Første gang lovet god stemning, men andre gang regna bort og endte i grillpanna. Hyggelig! Håper på et par runder på Odderøya eller Baneheia utover sommern.

Berlin ser ut til å gå i boks. Flytter nedover i september. Noen som har tips om en ålreit hybel? Vel, jeg har et ledig rom i Kirkegate 8 fra midten/slutten av august. Hvis noen er interessert er det bare å ta kontakt. Litt slitent bad, men prisen, folka og plassen veier opp for det meste. Ta kontakt!

Mari har bedt om ølselskap

Javel?

Jadda

Ich wird ein Berliner

2007-06-05T22:56:00.000+02:00

På tide med nytt innlegg, ser det ut til. Jeg har for så vidt ikke noe å skrive, men skal vel alltids klare å finne på noe..

De siste ukene har stort sett bestått av jobb (beklager, men det ser ut til at denne bloggen blir preget av oppdatering igjen) og ikke noe særlig mer. Er i Dyreparken fra åtte om morran til seint på ettermiddagen seks dager i uka. Slitsomt, men jeg satser på å tjene litt penger på det. Får se om ikke det kommer noe godt ut av det (digitalkamera, solbriller, plankegitar, tegnemaskin og nytt verktøy står høyt på ønskelista).

Jeg har ikke kommet inn på gitarmakerskolen i Klingenthal, ser det ut til. Har i alle fall ikke fått noe brev i posten ennå. Regner med løpet er kjørt, men jeg sender en e-post og prøver å få rede på hvilken venteplass jeg eventuelt kommer på. Blir ikke siste gang jeg søker, men satser på et halvt eller et helt år i Berlin i første rekke. Det kan fort bli gøy.

Har vært hos doktern og sjekka opp foten som jeg av en eller annen grunn ikke sjekka på sjukehuset (se forrige blogg). Foten skriker stadig vekk etter oppmerksomhet, men Doktern mente naturen kom til å fikse opp i detta i sitt eget tempo. Jeg velger å stole på Doktern og ignorere fotens klager. Får se hvor lenge det går..

Har vært på en rekke eksamenskonserter i det siste. De har vært like imponerende som de har vært forskjellige -Strålende! Det er dessuten flere igjen:-) Jeg får desverre ikke med meg alle på grunn av jobbing.

Vel vel, det var det for nå. Usikker på hvor lenge det blir til neste gang jeg skriver. Facebook ser ut til å ha okkupert mesteparten av tiden jeg bruker på internett (selv om det har dabbet av noe etter at eksamenene var over).

God natt!

ævve..

2007-04-27T12:03:00.000+02:00

Etter et ublidt møte med gjerdet rundt Tresse ved festningen, tok jeg -etter kjapp konsultasjon med mine med- og motspillere på basketbanen og nødnummersentralborddamen- turen opp til Sørlandet sykehus. Høyre hæl og lillefinger hadde fått seg en trøkk og jeg var sikker på at den var ute av ledd -den sto i alle fall i en nokså sær vinkel.

Sykehusturen viste seg å bli en smertelig lang affære -Norge kan på flere måter med rette kalles en kommuniststat, for makan til byråkrati, henvisninger, skjemautfyllinger og venting skal man leite lenge etter (kanskje med unntak av boligsalg og dets like).

Gårsdagens kveld (gårskvelden?) utartet seg som følger:

Først var jeg i resepsjonen for å få veianvisning til legevakta. Der måtte jeg registreres og beskrive skade og dens årsak. Deretter ble jeg konsultert og målt opp og ned av mister turnuslege for så å bli henvist til resepsjonen (nå i luka ved siden av) for betaling. Legen ga meg en lapp med skriblerier på latinsk og min forklaring og ga meg beskjed om å oppsøke radiologisk avdeling. Her ble jeg bedt om å vente utenfor Lab. 9. Denne laben var imidlertid opptatt, så jeg ble bedt om å flytte meg til Lab. 6. Lab.6 viste seg straks -unnskyld, etter cirka 20 minutter- å være i ustand, så jeg ble pent bedt om å flytte meg tilbake til Lab. 9 aom om ikke altfor lenge antakelig skulle være ledig. Etter enda 20 minutters venting ble jeg hentet inn i røntgenrommet og bedt om å dandere fingrene for å få et best mulig bilde av høyre lillefinger. Radiologen mente det definitivt dreide seg om et brudd og mente jeg burde ta turen til akuttmottaket sporenstreks.

I akuttmottakets resepsjon for hastende skader, ble jeg bedt om å sette meg ned og vente på tur -det skulle ikke ta så lang tid, for lite pågang og slapp stemning (resepsjonist nr. 2 spilte blant annet kabal). Min tur kom etter cirka to timer..

Etter den to timers korte ventetiden ble jeg geleidet inn på kontoret til nok en turnuslege av nettopp turnuslegen -som nokså stresset beklaget den lange ventetiden og takket for tålmodiheten.

Etter et par minutters studering, kom turnuslegen frem til at det var best å få tak i en ortoped. Bruddet var ørlite mer komplisert enn røntgenbildet viste -mye på grunn av fingerdanderingen til radiologen. Det dreide seg i tillegg til et nokså stusselig brudd om en vridning i fingeren. En sykepleier kom snart sammen med ortopeden, og jeg ble bedt om -etter en del kjenning på fingeren og studering av røntgenbildet- å legge meg på sykesenga. her måtte det sterk lut til -og nokså mye av det, også..

Fingeren ble sprøyta full av lokalbedøving fra to sider, og lege og ortoped begynte straks å strekke og dra i alle retninger. Dette tok for en gangs skyld nokså kort tid. Sykepleieren satte på et kjapt støtteplaster, og jeg kunne traske hjemover etter ikke mer enn fire timer på sykehus og en budsjettsprekk på 400 kroner.

I ettertid tenker jeg at jeg strengt tatt burde sjekka ut den vonde hælen også -halvannen kilometer med halting var ingen ålreit opplevelse.

Vel: nå blir det ikke noe mer basket på meg de neste ukene.

2007-04-25T10:51:00.000+02:00

Hjemme igjen fra Tyskland er det tid for å konse på oppgaveskriving og eksamenslesing - det er det ikke blitt mye av i vår..

Først ørlite om Tysklandsturen:

Dro til Oslo med nattoget etter en finfin konsert med Puma på Kick. Flyet til München gikk tidlig på formiddagen torsdag, så det blei nok av tid i storbyen. En nordmann og hans eritreiske/etiopiske (usikker) svigermor lot meg slå følge med dem på S-Bahnbilletten dems. Med 17 kilo bag på ryggen, gitar og skulderveske, vandret jeg rundt i byen en times tid før jeg fant et egnet Hostel ca hundre meter unna jernbanestasjonen. Her blei jeg satt på rom med en franskmann og en sør-Koreer. Ingen av dem spesielt snakkesalige, men det gikk rimelig greit.

Litt nervøs for å sette igjen gitaren på rommet, tok jeg meg en runde rundt i byen for å kikke på katedraler, parker og monumenter. Og for å se om jeg fant et egnet spisested. Det tok meg cirka fem timer -mye på grunn av litt i overkant mange nordmenn og svensker i hovedgatene..

Dagen etter satte jeg meg ned i en park og spilte gitar. Været var perfekt og jeg måtte uansett benytte tida jeg hadde til rådighet til å øve til opptaksprøva.

Togturen til Klingenthal gikk oppover i litt over seks timer - litt rart egentlig, siden begge byene ligger på ca 500 moh.

Framme i Klingenthal fredag kveld var et lite annet å gjøre enn å stikke over til Tsjekkia en tur og spise middag og drikke Budwar for en latterlig billig penge.

Lørdag morgen: registrering, opplysninger, teoritest, spilleprøve og praksisprøve. Alt i alt gikk ting bedre i år enn i fjor -jeg har en god følelse, men veit ikke om det holder. Til tross for at det var færre søkere i år, er det bare én plass til folk som allerede har studiekompetanse..

Fest lørdag kveld med halvlitere til 4 kroner - i Tyskland er alt så lett så lett! Jeg fikk til og med et aldri så lite kallenavn: "Würzelkopf" Jeg trur det betyr noe sånt som rotehue, men satser på at det var godt ment. Den obligatoriske utvekslingen av banneord og språklige rariteter kom raskt på banen og det var god stemning resten av kvelden.

Søndag gikk toget videre til Praha. Første togetappe kostet den beskjedne sum av 19 Eurocent, eller cirka 2 kroner. Den fire og en halv lange turen kosta tilsammen cirka 90 kroner. I utlandet er alt så lett så lett!

Siden jeg ikke hadde lagt så mye energi i å sjekke ut overnattingsmuligheter, gikk jeg på måfå rundt en times tid og forsøkte å finne et egnet hostel. Jeg kunne selvfølgelig ha spurt en eller flere av de cirka hundretusen nordmennene eller svenskene som var rundt overalt, men på grunn av stahet og irritasjon over at de var overalt, unnlot jeg å gjøre det.

Utfallet ble at hostellet jeg etterhvert fant, viste seg å være alt annet enn egnet. Men det var billig og greit for ei natt. Litt sightseeing rundt i gamle gater på kvelden. Sulten etter kun å ha spist to youghurter de siste ti timene, gikk jeg inn på et sted som så hyggelig ut fra utsiden. jeg endte opp med å bestille en kjapp suppe og en Urquell; stedets musikksmak og -kompetanse var alt annet enn overbevisende. En nokså romslig tsjekker forsøkte å tolke Sting-låter og andre popklassikere med alt han hadde av tsjekkisk innlevelse -utfallet ble ikke spesielt overbevisende. Etter at livemusikken tonet ut til stor applaus fra de tre gjestene på stedet, valgte personalet å sette på tsjekkisk dancehall-musikk og jeg endte som sagt opp med å bestille en suppe for så å komme meg raskest mulig ut derfra.

Dagen etter var hyggelig sightseeingpreget og jeg fikk med meg det meste av de store turistattraksjonene: verdensuret, torvet, et par katedraler, Karlsbrua og slottet. Jeg rakk dessuten vaktskiftet klokka tolv. Åtte timers gåing og 30 kilo oppakning ga meg imidlertid raskt såre skuldre, og varmen tvang meg til å ta massevis av pauser.

En nokså skranglete Airport Express tok meg ut til den nye og hippe flyplassen. Den litt slitne og lett irritable dama i bagasjeinnsjekkingsskranken gikk etter litt overtalelse (les: dådyrøyne) og innstendige takksigelser med på å la meg ta med gitaren inn på flyet (Der satt forøvrig Drammen håndballklubb). Et par timer foran vingen seinere var jeg tilbake i Norge akkurat seint nok til ikke å rekke toget til Kristiansand. For en gangs skyld hadde jeg imidlertid avtale om overnatting hos min bror.

I går tok jeg buss til Kristiansand sammen med Gunnar og Anders.

Hyggelig tur, mye bra folk!

2007-04-18T00:25:00.000+02:00

Nå er mesteparten av reisa til Tyskland booka og jeg har tenkt å kombinere de to beste alternativene. Først en dag i München, deretter tog til Klingenthal og så tog videre til Praha hvor jeg blir en dag for så å fly derfra og hjem. Nå må jeg bare sjekke ut youth hostel-priser og togtider, så er det meste i boks. Også må jeg finne ut hva jeg skal gjøre for noe i München og Praha..

kultopia. unntakstilstand

2007-03-29T16:43:00.000+02:00

Det er vel strengt tatt bortkasta å skrive at de siste ukene har gått med til hektisk Kultopiainnspurtforberedelser med dertil hørende utfordringer og komplikasjoner. "Kultopia" og "Tommy" er gjennomgangstema i de fleste av mine bloggevenners blogger. Nå er imidlertid siste hånd lagt på verket. Havnekvartalet ser nesten ut som det gjorde for et halvt år siden, mens strålende kritikker fra folk og Fevenn står igjen.

Nå er det er tid til å bekymre seg for andre ting..

Har ennå ikke bestilt billetter til Tyskland, men trur jeg går for München-alternativet. Kanskje har de til og med Derrick-museum? Jeg trur dessuten det blir billigst.

Jeg skulle egentlig ha skrevet oppgave som av en eller annen grunn skal leveres om to uker, men har i stedet brukt tida på å se Prison Break sesong 1. Ikke nok med det; i natt forsøkte jeg å kombinere Prison Break med pensumlesing. Jeg burde i utgangspunktet skjønt at det var et dødfødt prosjekt, men det var i alle fall spennende. Dessuten hadde jeg nettopp laget ferske boller og de er best nå de er ferske (Mari drakk kakao på jazzklubbmøte, og jeg får av en eller annen grunn veldig lyst på boller når jeg kjenner lukta av kakao..). Utfallet ble at jeg sovna klokka seks i dag morges, i den tro at jeg skulle klare å våkne til forelesning klokka åtte. Som sagt; jeg burde skjønt at det var et dødfødt prosjekt.

Jobb i Dyreparken er i boks. I butikk. Ikke den hippeste jobben, men en jobb like fullt. Jeg har planer om å overleve i Kristiansand i sommer og må jobbe så mye som mulig. Derfor er jeg i ferd med å skrive jobbsøknad til Platekompaniet. Satser på at min lange erfaring innen plate-/film-/spillbutikk skal gi meg innpass i alle fall til intervju..

Dersom ikke gitarbyggerskolen i Klingenthal vil ha meg i år heller, blir utveien å ta et utvekslingsår i Berlin. Jeg er som vanlig rimelig seint ute, og må få godkjent studieplan innen i morra. Foreløpig har jeg ikke klart å finne de riktige fagkodene engang. Jeg krysser fingrene og håper at i det minste én av studielederne er tilgjengelige i morra.

i går tenkte jeg på å skrive en liste over ting jeg liker og ikke liker akkurat nå. I dag tenker jeg at i og med det var i går jeg tenkte den tanken, kan det heller være det samme.

Nå er det snart god påske.

tidspress og frustrasjon

2007-03-05T14:25:00.000+01:00

Jeg burde strengt tatt sitti og lest til historieeksamen nå, i stedet for å skrive blogg. men på den annen side -jeg burde strengt lagt meg klokka elleve i går kveld og stått opp før åtte i dag tidlig for å rekke alt jeg skulle ha lest. Ingen av delene har latt seg gjennomføre.

Vel, i stedet for å være frustrert over ting jeg burde gjort, men aldri rekker, er jeg mest frustrert over flybillettsøkemotorer som hevder de skal finne billigste flybillett blant alle verdens flyselskaper til et hvilket som helst sted i hele verden - men som gang på gang finner alternativ som strengt tatt er mye dyrere enn forslagene som de største flyselskapene tilbyr på sine egne hjemmesider..

Jeg har nemlig nettopp mottatt innkalling til gitarbyggerskolen i Klingenthal og er godt i gang med å leite opp billigste og raskeste reisevei til dette avsidesliggende, avfolkede lille tettstedet på grensa til den Tsjekkiske Republikk. Det vil si; det ser ut til å bli hverken billig eller raskt, skal man tro de omtalte billigflybillettsøkemotorene. Med flere mellomlandinger, togbytter og lange ventetider ser det ut til å ta opptil en dag å komme seg hver vei.

Jeg har funnet ut at det er tre hovedalternativer:

1. Oslo - Berlin (fly), Berlin - Klingenthal (tog). Dette er grei skuring og det var sånn jeg kom meg frem i fjor. Et par dager ferie i Berlin gjorde forøvrig svært godt! Flybilletten er relativt billig, mens togbilletten koster skjorta. Togreisa tar minst seks timer.

2. Oslo - München (fly), München - Klingenthal (tog). På denne måten får jeg sett Tyskland fra den andre kanten -hyggelig! Flybilletten er fremdeles nokså billig, og togbilletten er omtrent like kostbar. Reisa blir likevel noe kortere -spørsmålet blir om kortere reisevei veier opp for dyrere billetter..

3. Oslo - Praha (fly), Praha - Klingenthal (tog). Praha er jo kjent for å være en hyggelig by -og jeg tar gjerne en dag aleine og ser meg om der.. Problemet er at det er det svært mange andre som også kan tenke seg, og således blir flybilletten dyr. På den annen side koster det under hundrelappen å ta den kun fire timer lange togturen fra Praha til Klingenthal -og det kan jeg like!

Jeg har også vurdert fly fra Torp og Kjevik, men det virker som de i utgangspunktet ikke kan matche tog-/busstur til Gardermoen og fly derfra til Tyskland/Tsjekkia. Jeg har derfor utelatt disse alternativene fra lista ovenfor.

Hmm -jeg har en del regning og undesøking foran meg.. Problemet blir at jeg ikke egentlig har tid til det før onsdag -og da kan jo billettene ha blitt enda dyrere..

helpdesk til selvhjelp

2007-02-26T18:09:00.001+01:00

Er i gang med eksamenslesing igjen og trenger litt oppmuntring..

Litt billig å ty til YouTube enda en gang -men hva gjør man ikke for å holde bloggen igang?!

Frisell

2007-02-19T21:57:00.001+01:00

Det har vært diskutert om denne mannen har et kommunikasjonsproblem..

Mannen kan i det minste spille gitar

EMO?

2007-02-18T19:04:00.000+01:00

Kjøpte en pakke selvklebende EMO-konvolutter her om dagen. Sendte en til Tyskland og har ni igjen.

Hadde dette vært for to år siden, ville sannsynligvis en av dem hengt på kjøleskapet sammen med bildet av Maris grønne spagetti, Bags of Joy og Glenns grunnskoleplan for UTE-fag.

stikkord

2007-02-16T18:55:00.000+01:00

Ei beite sia sist nå, veit jeg...

Har de siste tre-fire ukene leita mer eller mindre febrilsk etter passord og brukernavn til bloggerkontoen. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har gitt hundre prosent innsats. Nå skulle det meste imidlertid være i orden. Bortsett fra det faktum at jeg ikke har oppdatert på nærmere to måneder. Jeg trur ikke jeg gidder å gi noen bred innføring i hva jeg har gjort siden jeg leverte oppgave i historie. Det vil si -her er et halvhjerta forsøk i stikkordsform:

eksamen
juleferie
nyttårsaften på fjellet
sparekonto i Landkreditt bank
lydkort
hjemmelaget pasta
lesing
jazzklubb
Kultopia
Hovden, Flaket i 30 minus
CB-kjelle'rn på V-dagen
Kolokviegruppe
tysk
utveksling/gitarbygging
jobbsøknader

Lite nevnt -det meste glemt..

Jeg håper å komme sterkere tilbake i overskuelig fremtid.

swashbuckler

2006-12-19T09:04:00.000+01:00

Det er en rar følelelse å våkne opp med sola..

Ikke at jeg har klart den bragden det siste halve året. Ei heller i dag. Derimot har jeg sitti oppe i natt. Om få timer er det tid for semesteroppgaveinnlevering og jeg nærmer meg slutten. Eller begynnelsen -alt ettersom.. Klokka er ni på morran og jeg har nettopp unnet meg en porsjon havregrøt for å kvikke opp kroppen.

Det er en rar følelse å unne seg en porsjon havregrøt etter et døgn med iherdig skriving.

Ikke fordi det er noe galt i å spise grøt -jeg er stor fan- men fordi jeg har en fornemmelse av at hadde jeg begynt i september som jeg hadde planer om, hadde jeg kanskje sluppet å sitte så lenge å bla i danske bøker med mer eller mindre nyttige oversikter over Øresundtoll fra 1801 til 1807 og gamle rederibøker fra 50-tallet. Vel er det interessant å studere skipstyper og pugge navn på de forskjellige seilene eller sjømannsgloser -HARR! splitte mine bramseil! -men det faller desverre utenfor min egendefinerte oppgave og jeg må i stedet konsentrere meg om kjøpstadsprivilegier og studere hvilke byer som handlet med hvem, hvilke varer de utvekslet og helst vite hvorfor.

Det skal bli ålreit å slenge beina opp i sofaen og drikke whiskey i kveld...

vann og skarpe skorper

2006-11-23T00:35:00.000+01:00

Semesteret nærmer seg slutten og jeg er stressa som aldri før. På grunn av historiefaget har mennesket for første gang en unik mulighet til å lære av sine feil, men jeg har tydeligvis ikke fullt med i timen og tar meg selv nok en gang i å være alt for seint ute med ting som burde vært påbegynt for flere uker siden. Det hoper seg opp og utfallet blir neppe hyggelig.

Stipendet er nettopp kommet, men jeg er allikevel usikker på om jeg har råd til å ta meg en øl på konsert. Regningene har allerede gjot krav på det meste av kapitalen, og sannsynligvis blir også denne månedens matbudsjett en begredelig affære. De siste par dagene har jeg sågar hatt sår bakerst i ganen etter møtet med en litt for sprøstekt italiensk pizzabunn. Riktig utrivelig var det, og minnet mest om brunost som nekter å slippe taket..

Jeg har riktignok fått to par ullsokker av snille besteforeldre, men det hjelper lite når skosålene er hullete og det konstant er vått på bakken. Resultatet er konstant kalde føtter og en irriterende, endeløs forkjølelse. Jakka henger i laser etter fem års hard bruk og paraplyen tåler ikke vann. Hvis ikke jeg regner helt feil har jeg dessuten brukt den samme ola-buksa og bytta mellom to forskjellige gensere annehver dag de siste to-tre ukene.

Forrige helg var jeg en tur hjemme for å slappe av og samle krefter til eksamensperioden. Det eneste som kom ut av det var at jeg enda en gang fikk bekrefta at bikkja vår virkelig ikke er glad i meg og at smaken på det gode liv med gratis mat og TV slettes ikke ga meg lyst til å jobbe hardere, men derimot slappe av bare litt til..

En tur innom gamle Larvik Filmsenter viser seg å bli en tur innom det som skal bli det nye Larvik Filmsenter og ikke en kebabsjappe slik jeg trudde. Etter nesten to måneders masing har jeg i alle fall fått en attest på lang og tro tjeneste. Riktignok trives jeg svært godt der, men dersom noen kan tilby en godt betalt jobb her i byen, med tilstrekkelig utfordring og rom for personlig utvikling, kan jeg anbefales på det varmeste.

Etter et inspirerende seminar med jazzslidefenomenet David Tronzo og konsert med Michael og Bjørn Vidar Solli, har jeg for en gangs skyld virkelig lyst til å øve gitarteknikk. Det har jeg ikke tid til. I stedet har jeg dårlig samvittighet fordi jeg vet jeg burde lest til fire eksamener og skrevet oppgave om norsk og dansk handelspolitikk under Eneveldet.

I dag har jeg ringt Chess flere ganger for å prøve å rydde opp i en sak fra i fjor der de mener jeg ikke har betalt en faktura på knappe to hundrelapper. Jeg fikk beskjed om å ta kontakt med inkassobyrået deres for å undersøke, men de har selvsagt ikke noe på meg. Chess-kundebehandleren beskylder meg for å ha urent mel i posen. Nå er jeg ikke sikker på om jeg gidder å tegne abonnement der allikevel..

På toppen av det hele har jeg nettopp oppdaget en av mine mindre tiltalende egenskaper: jeg syter for mye..
Det er forhåpentligvis lenge til neste gang det kommer på trykk.

fortidsmimrer

2006-11-06T22:46:00.000+01:00

Forrige innlegg ble fryktelig langt, så jeg kjører like godt på med ett til på rappen.

Det dreier seg forholdene i heimlige kretser. Arkeolog Paasche har nemlig konkludert med at det ikke ligger noe vikingskip i Hedrum. Følgelig blir det intet "Nordheim-skipet", og vi kan se langt etter noen nabokrangel eller navnestrid mellom Løwe-slekten og Nordheim-slekten.

På den annen side har jeg mistanke om at Hr. Arkeologen i sitt stille sinn har tenkt ut en slu plan som går ut på at han i nattens mulm og mørke på egenhånd skal grave ut det skipet som faktisk ligger der, for så å grave det ned i sin egen hage og kalle det Paasche-skipet. Her skal man ikke forsøke å komme med "rasjonelle" innvendinger. Hvem vet hvilke virkemidler en arkeolog besitter? Dette er et komplott!

Nuvel - løsninga på det hele ville vel uansett blitt å kalle skipet for Hedrum Kirkeskip. Det ligger jo tross alt nærmest kjærka. Men det ville vært fint, da -med et vikingskip på nabotomta...

moralsk forfall

2006-11-06T19:06:00.000+01:00

Den siste tiden er jeg blitt utsatt for massivt press fra min nære omgangskrets. I disse fremstå-med dine-personlige-sammenbrudd-tider, må jeg få lov til å si at det ikke har vært lett å takle, og jeg bestemte meg for å gå under jorden en stund og avstå fra å oppdatere bloggen. Naturligvis hjulpet av lettere skrivesperre -paradoksalt nok kombinertmottaklesen av min MacBook- og sviktende dømmekraft. Mer om det siste først:

Jeg blitt kriminell. Jeg har så å si snublet langs den smale sti. Min moralske dømmekraft har sviktet. Sammen med to kompadrer har jeg begått forbrytelser som umulig kan godtgjøres.

Det dreier seg om epler. Nærmere bestemt om epleslang.

Jeg må først opplyse om at denne hendelsen foregikk tidligere i høst, men likevel så seint at jeg mener overtredelsen kan rettferdiggjøres idet eplesesongen var godt overstått. Ingen skulle vel bruke eplene så seint unsett?
Uansett; en mørk høstkveld etter utestedenes stengetid la jeg og de tidligere nevnte kompadrer (navnene holdes hemmelig inntil videre) ut på vår ferd mot de -i følge ryktene- bugnende eplehager på den andre siden av elven. Jeg velger å ikke gå så mye inn på hva som skjedde under selve slangen. Jeg skal ikke beskrive frykten for å bli ferska av maktutøvere i uniform eller sivil, heller ikke gleden ved å finne spiselige epletrær eller hvor kaldt det var å klatre i tynne greiner for å få tak i det fineste eplet av alle helt ytterst. Derimot skal jeg fortelle at fangsten var på intet mindre enn tre store bæreposer fulle av epler og rabarbra. Frukten ble delt på kameratslig vis ved morgengry og alle var på størrelse med meloner og gresskar -minst!

Tidligere hadde jeg planer om å teste oppskrift på epleslangkake. Det rakk jeg ikke, til tross for at jeg ennå har rundt tusen epler i kjøleskapet..

Mitt moralske forfall stopper imidlertid ikke der. I god Buddy-ånd har jeg i løpet av høsten tatt meg friheter med naboens avis. For all del; jeg driver ikke og skjender naboens avis, i den grad dét er mulig. Nei, naboen -det dreier seg om JobZone i underetasjen- har vesentlig flere avisabonnementer enn meg, og for å være helt ærlig ser jeg ingen grunn til at for eksempel lørdagsavisen skal ligge ulest i trappeoppgangen. De holder uansett stengt i helgene. Sånn jeg ser det, er det mye mer hensiktsmessig at jeg får lese avisen mens jeg spiser skiver med leverpostei og agurk og drikker frokostkaffe. Hvorvidt dette er etisk forsvarlig er jeg neimen ikke sikker på. Og om JobZone bryr seg, trur jeg ikke. Fædrelandsvennen og Dagens Næringsliv burde være fornøyde, i alle fall.

I tillegg til ovenstående udåder, kan jeg like godt innrømme først som sist min hang til nedlasting av TV-serier og musikk fra internett. Nå har riktignok datatilsynet (under tvil) åpnet for overvåkning av fildelingsnettverk, men jeg regner med faren for å bli ferska er rimelig liten. Litt som epleslang, egentlig..
Jeg velger imidlertid her å legge skylden på samfunnet. Hvor går grensene for fildeling til privat bruk? Så langt er ingen i Norge blitt straffa for dette.

DON'T BLAME ME - BLAME SOCIETY!

2006-10-17T20:32:00.000+02:00

I går ble det avdekket nok en vikinggrav i Vestfold. Nærmere bestemt utenfor Larvik. Og helt nøyaktig ved Hedrum kirke, cirka 100 meter fra Nordheim gård der jeg har vokst opp. Det er veldig spennende! Nå skal det sies at arkeologene ennå ikke har avdekket et vikingskip. De har derimot funnet en stripe, en båtsaum, som viser at det har ligget en båt der. Fabelaktig! Jeg venter i spenning og regner med de når som helst graver ut et stort og fint skip som den gamle vikingkongen i Hedrum seilte rundt på Lågen med for å vise hvor flink og rik han var. Det skal stå på Nordheim vikingskipsmuseum og være et turistknutepunkt man aldri før har sett maken til! Det skal ha form som et omvendt vikingskip, men mye større enn det på Hamar. Og Gokstadskipet skal stå i en glassmonter i inngangshallen. Her skal det ikke spares på noe!

Hæ? Stormannsgal, sier du? Tja, kanskje jeg skal moderere meg litt. Hva med et lite museum? Bare så vi kan stille ut den lille naglen arekologen har funnet? Det må da være mulig...

Kanskje ikke. Men ingenting er avgjort ennå. Det skal jeg sørge for! Her er mulighetene mange.

I flere år har Andreas og jeg sett med bekymring på den fredelige utviklingen i Hedrum kjærkebygd. Alle er så gode venner og vel forlikte! Det hører jo ingensteds hjemme. Så vidt meg bekjent har det ikke vært en eneste nabokrangel på flere mannsaldre. Ingen uenighet om grenser, skogeierforhold eller hvem som har den flotteste melkekua. (Det er naturligvis fattern -han er jo den eneste igjen som driver med kyr..). Det er ikke engang noen som blir sinte når kuene til fattern stikker av og tråkker i kornet til naboene!

Jeg anser funnet ved Hedrum kirke som en kime til en lenge etterlengtet nabokrangel. For det er godt på innsida av Hedrum prestegårds grenser, der Andreas og familien Løwe driver sitt virke, at båten er funnet.
Men jaggu er det ikke navnet Nordheim som kommer i media..

2006-10-16T13:20:00.000+02:00

Full fest på lørdag! Bestekammerat gjennom mange år -gratulerer med 23-årsdagen!